På fly til løpJeg fikk booket fly via Expedia og endte opp med en flyreise på 23 timer og 29 timer retur. Expedia synes jeg er ok å bruke ettersom jeg får samlet info og billetter for alle flyselskap og hoteller i samme app. på mobiltelefonen. Reisen gikk fra Oslo til London og Miami før jeg landet i Quito.
Første utfordringen møtte jeg på Gardermoen i forbindelse innsjekking og det faktum at jeg skulle ha flybytte i Miami. Av uvitenhet hadde jeg ikke kjøpt ESTA (Electronic System for Travel Authorization) som er et ”Visum”-krav for alle som mellomlander i USA. ESTA fås kjøpt på internett, men også ved skranken på Gardermoen. Jeg fikk i heldigvis sjekket inn bagasjen hele veien til Quito.
Når jeg landet i Miami hadde jeg i underkant av to timer til neste flyavgang og dette var en flyplass med et komplett kaos og flere nivå av sikkerhetstiltak. I tillegg hadde vaktene og politiet ved flyplassen ingen forståelse eller sympati med passasjerer som hadde dårlig tid, for dårlig tid har alle. Flyet til Quito var heldigvis forsinket og jeg nådde det med knapp margin.

Destinasjon – Quito

Quito er hovedstaden i Ecuador og er nest høytliggende hovedstad i verden med 2.850 meter over havet og har nesten 1,9 million innbyggere. Byen ligger i østskråningen av den 4.759 meter høye og aktive vulkanen Pichincha. Selve bygningsmassen minner litt om bilder jeg har sett av favelaen i Rio med svært mange lave og enkle bygninger som dannet bølger i landskapet flere mil til hver side.

Ut fra type bevæpning og mengden av vakter på eiendommer fikk jeg et klart inntrykk av at kriminalitet var et problem, men jeg opplevde ingen episoder i løpet mitt opphold. Flere butikker og restauranter låste derimot dørene når vi kom inn, hvorpå de argumenterte med plagsomme tiggere. Det var mange butikker som i tillegg til utstyr tilbydde fot- og sykkelturer på fjellet, rafting, turer i jungel og båtturer ut til Galápagosøyene.

Koffert på Heathrow

Når vi landet i Quito var kofferten min borte. Etter litt søk fra bakkemannskapet fant de ut at kofferten fortsatt var i London. Jeg tok da en drosje og dro litt oppgitt til hotellet med bare håndbagasjen. Vel fremme på hotellrommet begynte jeg ut fra innholdet på håndbagasjen å kartlegge hva jeg manglet av løpsutstyr. Jeg hadde en liten 20 liters sekk, tørrmat, sovepose, shorts, genser, t-skjorte, to par strømper og løpesko.

Men det var ennå to dager til løpsstart, så dagen etter benyttet jeg til å finne butikker som solgte sport- og turutstyr, samt kartlegge hvilke som solgte aktuelle utstyrsdeler som jeg manglet. Jeg fokuserte på listen over obligatorisk utstyr som vi hadde fått fra 4deserts. Deltagere som mangler obligatorisk utstyr får straffepoeng og kan ved alvorlige mangler som mat og kalorier bli nektet å starte.

Kontroll, brifing og utreise

To dager etter var det tid for kontroll av utstyr, brifing og utreise til start ved foten av Cotopaxi og etter en siste hotellfrokost fikk jeg bekreftet at kofferten fortsatt ikke hadde kommet. Jeg måtte derfor ut å handle inn nødvendig utstyr og jeg var godt fornøyd med listen over aktuelle butikker og utstyr. Det fantes ingen spesialbutikker som hadde utstyr ut fra mine sære kravspesifikasjoner så jeg måtte kjøpe ut fra faktiske mangler og senke kravene på kvalitet. Utstyret som ble kjøpt inn var en del billigere i Ecuador enn i Norge, så som sunnmøringen var jeg fornøyd.

Pakking

Jeg hadde ikke noe valg angående sekk, så mye av de to foregående døgn på hotellet hadde jeg benyttet jeg til å planlegge hvordan jeg skulle få plass til seks dagers oppakning med mat, minimum 14.000 kalorier, gel og proteinbarer samt obligatorisk utstyr og kanskje litt ekstra i en 20 liters sekk.

Brifing
Brifing

Selve sekken hadde jeg flere ganger testet på ryggen med lettere innhold og den føltes fin, så jeg var trygg på dette valget.

Jeg brukte derfor god tid på å strippe vekk unødvendig vekt på utstyr og matinnpakning som skulle opp i sekken. For meg var alle gram og centimeter som kunne spares viktig. Senere på dagen og rett før jeg skulle til kontroll av utstyr kom kofferten min til hotellet. Dette ga meg mulighet til å bytte ut deler av innholdet i sekken, jeg valgte blant annet å ta med sovepose av dun.The OMM Phantom 20 liter

Jeg fikk ved kontroll av utstyr godkjent det obligatoriske innholdet og vekten på sekken var da knapt seks kilo. Før avreise gikk jeg opp på rommet og stappet inn litt ekstra mat og snacks. Med 1,5 liter vann ble sekken mellom åtte og ni kilo.

Transportetappen

Vi blir kjørt ut med buss til Cotopaxi hvor vi skulle sove og hvor starten av løpet var dagen etter. I det vi skal til å kjøre avdekker vi fort hvem som er

På vei til start
På vei til start

førstegangsreisende. Alle som har vært med på tilsvarende løp vet at denne aftens middag trenger vi ikke å bære eller pakke i sekken. Eksempelvis jeg har alltid med rykende varm pizza og en Cola, andre har med en god biffmiddag, grillpølser, litt øl eller en flaske vin og lignende. Leiren denne dagen lå ved foten av Cotopaxi som er en av verdens farligste vulkaner og er nesten 6.000 moh. Det var kaldt og naturen var ikke så spennende for meg som Nordmann. Tregrensen er opp mot 4.000 moh. og vegetasjonen var preget av grantrær, aloe vera-kaktus, gress og snø litt høyere oppe. Teltene virket lovende med vanntett gulv, god ståhøyde og innsektnett.

Nedstående tekst er hovedsakelig hentet fra min bloggen hos 4deserts og skrevet etter hver dagsetappe.

STAGE 1

Cotopaxi - stage 1Hei, da er vi i gang. På startdagen har vi hatt nest lengste distanse. Jeg hadde en fin start, men etter tredje kontrollpunkt valgte jeg å ta det litt mer ro. Jeg var ikke spesielt sliten, men sekk gynget unormalt mye opp og ned så hele ryggsøylen min brant av gnagsår. Skoa mine er perfekt å løpe med, men når jeg begynte å gå merket jeg at jeg hadde litt unormalt vondt i ene kneet. Jeg tenkte ikke så mye over kneet ettersom jeg hadde vært ute i løypa i over seks timer og da er det naturlig å ha vondt. I tillegg bruker jeg alltid ”ta litt” på følelsene mine den første dag.GORE RUNNING WEAR

Jeg havnet overaskende blant topp tyve. Selve dagsetappen var preget av mye grusvei, men også innslag av noen kilometer på togskinner. Når vi løp på togskinner var det irriterende vanskelig å tilpasse skrittlengden til jernbanesvillene da de hadde forskjellig avstand. Det er ikke bare vi som bruker togskinnene, så her var det dumt å løpe med musikk på ørene. Løpet var for det meste over 3.500 moh. og startet med en stigning opp mot Cotopaxi. Som flere konkurrenter fikk en av deltagerne i mitt telt problemer med høyden. Selv når han prøvde å slappe av var pulsen over 180. Når han lå der i teltet og ventet på transport til sykehuset oppdaget jeg at ikke alle har samme humor som meg. Jeg gjorde et dårlig forsøk på å holde humøret hans oppe ved å nevne et ordtak jeg hadde lest på en t-skjorte – ” If you Die We Split your Gear”. Han ble transportert raskt ut samme dag.

Det er kjølig om natten, kald vind hele døgnet, men solen varmer om dagen. Go natt.

STAGE 2

Takk for alle hyggelig og motiverende kommentarer på min blogg.

Da er andre etappe avsluttet og den var tøff med mye motbakke. På dette løpet har jeg planlagt å bruke staver på andre og fjerde etappe, så i dag var det første gang. Det gikk overaskende bra i oppoverbakker, men ulempen er at jeg må bære stavene i nedoverbakke og på flatmark ettersom jeg ikke har med et enkelt festesystem til de på sekken.Dinner - Real turmat

Sekken har jeg fått justert og den satt bedre i dag. Jeg har i tillegg brukt superlim fra sprayboks til å tape ryggen så jeg skal slippe unna de verste gnagsår.

Det ble også opplyst at dagen før var en som ble påkjørt av bil og i dag var det flere som kollapset på grunn av høyden. Vi blir stadig angrepet av ville hunder og i går var det fire som ble kraftig bitt, hvorav tre ble sendt til sykehus for rabiessjekk. Det er flere på sykehus enn hva jeg tidligere har opplevd så tidlig i et løp.

Formen min er ok, og den første store blemmen poppet rett før kontrollpunkt tre med et hyl. Selv om det svir er løsningen enkel – løp videre. Den første neglen som er på lilletåa forsvinner med tanga før start i morgen tidlig. Det er surt og kaldt på kvelden og sterk sol og vind på dagtid. Er allerede matlei, men det er viktig å få i seg alle kalorier, så det blir litt tvangsforing på kvelden. Go natt

STAGE 3.

Da var den tredje etappen over. I dag var det også en fantastisk flott løpstrasse som gikk igjennom dalsøkk og over flere flotte fjellpass. For meg var det litt tøft for kneet i nedoverbakkene. Jeg måte gå de siste femten kilometerne. Dette er frustrerende når jeg aldri har hatt problemer med kneet før, men jeg husker godt at Ole Norstad som lå i ledelsen på Gobi March måtte bryte løpet etter et par dager på grunn av kneet. Når planleggingen gjerne starter ett år i forkant , prisen er høy på et løp som dette og når kneet begynner å trøble er det viktig å kunne endre fokus fra å prøve å bli blant de beste til å faktisk ha fokus på å kunne fullføre hele løpet. I tillegg er det viktig med en liten påminnelse om at det er tre løpsdager og ca. 150 km igjen.STAGE 3

Det ble litt frustrasjonen i begynnelsen når jeg med masse energi i kroppen og gående ble passert av hele eliten med flere. Jeg klarte å glede meg over at ved å gå, kunne jeg nyte den flotte naturen og omgivelsene på en bedre måte.
I morgen er det en del oppoverbakke som passer meg bra. Nå skal jeg nyte torskegryte fra Real Turmat.
Selv om han bor i England er lederen av løpet opprinnelig fra Norge (Åke Fagereng), noe som både er motiverende og kult.

STAGE 4.

Da er den fjerde etappe ferdig og i mitt hode er det da en etappe igjen.

Jeg var på besøk hos det medisinske teltet i går kveld ettersom det ene kneet hadde hovnet opp. Jeg fikk ibuprofensalve og bandasje. Ettersom jeg var skadet aksepterte jeg å bli med på en undersøkelse i regi av Stanford-universitetet i forbindelse med betennelsesdempende tabletter og denne type lange løp. Dette innebar blodprøver, innveiing og tabletter hver fjerde time fra morgenen til målgang. Jeg fikk en hel godtepose med fargerike tabletter som jeg skulle ta.

Bandasjen hindret at jeg kunne bøye kneet, noe som var spesielt utfordrende på toalettet, som er et hull i bakken. I tillegg var det en STOR edderkopp med ben på 4-5 cm i toaletthullet så det ble et svært kort besøk. Jeg hadde bestemte meg for å spare kneet mitt ved å la være å løpe og heller ha fokus på å være frisk nok til å fullføre de resterende dagene.

Hufseteknikk
Hufseteknikk

Løypa i dag var flott og vi fulgte de gamle inkasporene i flotte daler og over fjell og vulkaner som lå på 3900 moh. Det har vært svært skiftende vær med sol, sterk vind og regn som passer meg som sunnmøring. I tillegg var det 2.997 stigningsmeter i dag som også passet meg. Ettersom jeg ikke løp hadde jeg irriterende mye overskudd og jeg benyttet motbakkene til å kjøre på med staver og “hufseteknikk”. Denne teknikk har jeg lært på treningene med Nittedal Banquet Racers og belaster ikke knær på samme måte som ordinær løping. Dette var ny teknikk for alle andre konkurrenter med og uten staver. Det ble opplæring og trening med staver i leiren etter målgang denne dagen. Selv om noen tok meg igjen og løp fra meg i nedoverbakker var jeg i ryggen på de i oppoverbakkene igjen, så ut fra min helsetilstand var jeg godt fornøyd med innsatsen.

I morgen er det den “lange etappen” og jeg har planer om å ta det like rolig med kneet.

Jeg har fått i meg greit med mat, selv om jeg er veldig lei tørrmat. Gel har jeg gitt opp og fyller her etter flaskene med Tailwind. Noen hadde plukket banan på løypa i dag, så jeg skal holde øynene oppe i morgen.

STAGE 5

En distanse på 63 km i Amazonas og kroppsvekten ble redusert med over 4 kilo
Den ene dagsetappen på 63 km i Amazonas ble kroppsvekten redusert med 4,3 kilo fra start til mål.

I dag var det den lengste etappen som ble gjennomført. Vi løp fra høyfjellet og ned i jungelen. Høyfjellet minnet mye om norsk natur som inkluderte blant annet granskog. Når løpet startet i dag var hevelsen i kneet gitt seg, men jeg var forsiktig frem til kontrollpunkt tre. Jeg følte meg god i kneet at jeg bestemte meg for å begynne å løpe. Det gikk fint i de første bakkene, både opp og ned. At jeg har litt vondt her og der skulle bare mangle etter vel 180 kilometer, men et kne som går i ett med lår og legg har jeg respekt for. Det var litt ambisiøst å prøve å nå lederfeltet som allerede hadde løpt de første to – tre timene før kontrollpunkt tre. Men ettersom jeg hadde tvunget meg selv til å gå dagen før var jeg full av energi, så det var bare å gi gass. At løpstrassen var seks og en halv mil hadde ikke noe å si på tempoet. Jeg økte mengden elektrolytter og reduserte inntaket av veske ettersom jeg hadde det var høy luftfuktighet og i tillegg litt overskyet. Jeg løp rett forbi kontrollpunkt fem uten etterfylling av vann. Ved en elv i jungelen valgte jeg å stoppe, skylle ansikt og hode før jeg løp videre. Etter noen få meter måtte jeg stoppe, for da hadde vannet rent ned i øynene mine og saltinnholdet førte til at jeg ikke så noe. Jeg fomlet meg tilbake til elven og fikk skyllet øynene før jeg fortsatte med et smil.

Etter kontrollpunkt seks økte jeg tempoet fortsatt og tok igjen ennå to konkurrenter. Når jeg kom i mål var jeg var nummer syv totalt og med god margin. Denne plasseringen smakte godt for en som dagen før hadde fått tilnavnet Gandalv.

Det var utrolig gøy å løpe i jungelen og etter målgang fikk vi en banan i premie.

DSC03676Jeg hadde lagt merke til at det gikk en elv i jungelen nedenfor målpasseringen og etter løpet samlet jeg mine klær og gikk jeg alene igjennom jungelen ned til elven jeg hadde hørt bruse. Jeg satt meg ned i elven å vasket alle klær jeg hadde på og de jeg hadde tatt med. Det var en utrolig god opplevelse å etter hvert føle seg ren etter fem dager med løp, teltliv og uten vann å vaske seg med. Jeg ble sittende en god stund for bare å nyte den litt spesielle situasjonen og minnet meg selv om boken ”The best things in life aren`t things”.

Hviledag

For at flest mulig skal kunne fullføre løpene har 4deserts valgt å gi mulighet for deltagerne å dele den lange etappen inn i to dager. Det vil si at de som brukte lang tid kunne ved kontrollpunkt fem velge å overnatte der, få varmt vann og fortsette dagen etter. De som valgte dette slapp da å gå i jungelen med minimalt lys og sultne dyr som puma, slanger og edderkopper.

For oss som fullførte første dagen ble dette en ufrivillig hviledag med ennå mer tørrmat. Alle sov godt men jeg våknet på hviledagen i fortvilelse av høner og haner som spiste og kaklet rett utenfor teltet klokken seks om morgenen.

I halvsøvne kastet jeg en neve av de fargerike betennelsesdempende tablettene på hønene for å skremme de bort, men de kaklet bare videre. Jeg la meg etter hvert ned og sovnet igjen. Når jeg våknet senere satt en konkurrent utenfor teltet og lurte på hva som var galt med de to hønene som lå på ryggen å sprellet…

Siste dagsetappe er bare på tolv kilometer, så det var mange som hadde et ønske om å bli ferdig. Ikke ble det noe bedre da arrangørene valgte å ha en fest med øl og grillmat rett ved deltagernes teltplass.

Denne dagen byttet vi og delte restene av mat med hverandre for å få litt variasjon. Vi fikk også kjøpt litt gryte med potet og ris, det var godt. Jeg fortalte indianerne som laget maten at jeg var vegetarianer og lurte derfor på om det var kylling i gryten. Nei, svarte indianerne til glede for meg. Gryta var tynn, men risen smakte veldig godt. En annen deltager spurte etter måltidet litt forundret om ”er ikke du vegetarianer”. Jo, men det var ikke kylling i gryta, svarte jeg med et fornøyd smil. Da svarte han med å si: Det stemmer at det ikke er kylling, det er marsvin.

STAGE 6.

Alexandre Lucas og Frode Lein
Alexandre Lucas og Frode Lein

Før starten på siste etappe fikk jeg vite at nærmeste konkurrent var bare fire minutt foran meg. Jeg ville da prøve å klatre en plass lenger opp på listen og allierte meg med en franskmann (Alexandre Lucas) som jeg delte telt med. Vi løp bak lederen av løpet hvor jeg trakk de første kilometerne som var oppoverbakke og når jeg var tømt for krefter hang jeg meg på Alexandre den resterende distansen. Jeg ble angrepet av villhunder to ganger på denne distansen, men kom til slutt i mål med et stort smil på tredje plass.

I mål med en merkelig tomhet

Etter målgang fikk vi frukt, brus og litt mat. Vi fikk også utdelt vår dropbag med varme klær. Jeg fant frem noen dollar og betalte for å få dusje hjemme hos noen i landsbyen før vi satt oss i busser for å bli kjørt seks timer igjennom Amazonasjungelen og tilbake til Quito. Denne kjøreturen var trolig det farligste jeg gjorde på hele turen. I tillegg var aircondition satt på fult, vinduene var lukket opp og der satt vi i dårlig bekledning, avmagret og svette kropper. Jeg pådro meg forkjølelse som ble til halsbetennelse på flyturen hjem.

Senere på hotellet ble det avholdt premiefest med god mat og drikke. Jeg ble tildelt den ærefulle invitasjon til 4deserts løp ”the last desert” i Antarktis.

Dagen før avreise benyttet jeg som turist og besøkte blant annet ”Ecuador, Quito, Half of the world” som er museum m.m. og som befinner seg rundt ekvatorlinjen.