Ut på nytt eventyr skulle jeg, det var allerede bestemt. Men hvem skulle tro jeg skulle ende opp på den varmeste plassen på jord, i en ørken som strekker seg fra Iran til Afghanistan. Samtidig skulle jeg være med på å skrive et lite, men viktig kapittel i Irans historie.

Medieomtale

Sahara Race i Namibia?

Jeg hadde allerede fått tildelt plass på et av de store eventyrløpene til 4deserts (Sahara Race 2016). 4desert Sahara Race er et kjent løp som jeg allerede var påmeldt i 2015. I 2015 skulle løpet gå i Jordan, men ble avlyst grunnet usikkerheten i området.
Istedenfor å avlyse atter en gang og tape masse penger valgte Racing the Planet i 2016 å flytte Sahara Race vekk fra Sahara-ørken og ned til en til en nasjonalpark på vestkysten av Namibia. Nasjonalparken Skeleton Coast National Park ved Torra Bay er uten de store utfordringer i terrenget med totalt 599 høydemeter fordelt på 250 kilometer (eksempelvis siste løp i Equador – 7.790 h.m.) og den geografiske beliggenheten kunne by på en snitttemperatur på 23 varmegrader. Selv om løpets severdigheter og opplevelser er fantastisk ville det for meg være litt merkelig å ende opp med en stor flott medalje som bevis på å ha fullført «Sahara Race» uten å satt en foten i selve Sahara. Vel. Jeg har løpt i Sahara tidligere…

Iranian Silk Road Ultramarathon

På nyåret fikk jeg en forespørsel om å delta på etappeløpet ISRU – Iranian Silk Road Ultramarathon. Dette ville være det første ultraløp arrangert i Iran. Deltagerne var bare førti personer hvor av mange profesjonelle. Videre var det et selvforsynt løp på 250 kilometer som er en kjent og god distanse, lokasjonen var spennende, samt at miljøet var ekstremt.
Race director Paolo Barghini har i tillegg vært en av verdens beste multistage-løpere og burde da være kapabel til å lage et godt løp. Med godkjennelse fra myndighetene ville dette løpet i tillegg være første idrettsarrangement i Iran hvor kvinner får delta sammen med menn.

Gandom Beryan
Det kullsorte platået som ses i horisonten er «starten» på Gandom Beryan.

Gandom Beryan

Selve løpet skulle foregå i området Gandom Beryan som er i ørkenen Dasht-e Lut. Gandom Beryan er av NASA målt til å være det varmeste sted på jordkloden. Varmen i seg selv er utfordring nok for min nysgjerrighet. Temperaturene de dagene vi løp varierte fra 45 til 63 i lufttemperatur, men det som utmerket seg fra andre ørkener var at nattemperaturen sjeldent var lavere enn normal kroppstemperatur.

Lut Desert (Iran) Temperature: 70.7° C.  Gandom Beryan is proven as «The hottest place on Earth» with scientific methods by NASA’s satellite «Aqua» with a help of Moderate Resolution Imaging Spectroradiometer (MODIS)

Deltagere

Jeg var den eneste fra Nord-Europa og den som var minst tilpasset den varmen som skulle møte oss. PastaAv deltagere var det varmblodige, profesjonelle løpere som er vant med å bo i ørken med selvbygd luftslott og sandkaker med tørket kamelkjøtt på menyen.

Blant topp ti deltagerne var det tyve medaljeplasser i Marathon des Sables, flere vinnere av 4deserts, Racing the Planet og andre eventyrløp. Libanesiske eks-militære, veteraner, kjente løpsprofiler og proff-syklister fra Iran osv… Ja, utfordrende konkurrenter skulle det bli.Alle

Kvinnene ble avgjørende

For meg var det kvinnene som ble den avgjørende faktor for valg av deltagelse. Vel, litt mer spesifikt; dette skulle bli det første idrettsarrangement i den Islamske Republikk Iran sin historie hvor offentlige myndighetene har godkjent at kvinner og menn skulle kunne delta sammen. At Paolo Barghini fikk til dette kunststykket ovenfor myndighetene i Iran er fantastisk. Dette løpet ville få en egen side i Irans historie og være et stort skritt i likestillingens retning for Iran.IMG_7749

En beundringsverdig dame og kjent profil fra Free to Run, Mahsa Torabi fra Iran skulle også delta. Hun ble som kvinne nektet å delta i en maraton tidligere i 2016, men løste dette med å møte opp to timer før start og løp hele maratonløypa alene, men med mange sjokkerte tilskuere.
Jeg ønsket å støtte oppunder denne saken med min deltagelse, så den 19.02.2016 sa jeg fra meg min plass i 4desert Sahara Race og takker ja til ISRU. Nå var det ingen vei tilbake og jeg trosset da alle advarsler om den farlige og islamistiske republikken Iran.

Utenriksdepartementet fraråder reise eller opphold i de østlige delene av Kerman.

Forberedelser

Det ble mange tanker i hodet etter denne avgjørelsen og det første jeg startet med var å få på plass visum ved å ta en tur til den Iranske ambassade. Med dårlig erfaring fra den kinesiske ambassade møtte jeg opp med lua i hånden og veldig ydmyk. Overraskende gikk prosessen både raskt og med vennlige smil fra ambassadens ansatte. Det eneste jeg hadde utfordring med var å beskrive og overbevise de ambassadeansatte hvor bosted de fem dagene jeg skulle være mens jeg løp. Passet mitt kom som varslet tilbake til meg i posten en drøy uke senere og ferdig stemplet.

Så var det flybilletter: Det ble i overkant ni timer med reise til Teheran som inkluderte to timer stopp ved mellomlandingen i Istanbul. Tur – retur ble det 2.952 NOK. Innenriksfly fra Teheran til Kerman betalte arrangøren.

Valg av utstyr og mat

Utstyr, bekledning, mat og sekk: Jeg har løpt i ørken og over fjell rundt i verden så jeg har opparbeidet meg god erfaring, samtidig som jeg har lyttet og lært av likesinnede. Med Oslo Sportslager som sponsor har jeg tilgang på det beste utvalg av utstyr.
13115943_1075803142490975_1044971790354228206_o
Jeg har tidligere taklet høye temperaturer i Gobi og Atacama, men jeg fikk forklart at dette ville bli noe helt annet. Nå skulle jeg til Gandom-e Beryan i Dasht-e Lut ørken utenfor Kerman som av Nasa har blitt målt til det varmeste sted på jord og vi skal dit i den varmeste perioden av året, så det var ingen tvil: Varmen ville garantert bli min største utfordring og ville påvirke alt fra utstyr, bekledning, tempo, veske og matinntak til hvile og søvn.

Reise

I tillegg til selve løpene har jeg en uvane å få litt høy puls i kjølvannet av mine turer på bakgrunn av kidnapping, jordskjelv, vulkan m.m. Denne gangen kom det litt tidlig, faktisk allerede på flyplassen i Teheran:
– På reisene mine har jeg nesten dobbelt opp av alt av utstyr som nødvendig på mine reiser. Dette inkluderer betalings- og kredittkort. Vel, jeg bruker av vane ta ut lokal valuta når jeg lander på den internasjonal flyplassen i et nytt land. Både for å ha lokal valuta, men også for å danne meg et bilde av vekslingskurs av valuta i det nye landet. På den internasjonale flyplassen virket ingen av mine kort, men jeg var fortsatt rolig ettersom jeg kunne ta ut på neste flyplass hvor jeg skulle fly videre til Kerman. Vel fremme ved den andre flyplassen med taxi som blir stående å vente på penger, finner jeg  ut at ingen bankautomat tar mine kort der heller. Jeg får da forklart at ingen, absolutt INGEN internasjonale kort kan benyttes i Iran. Da var det tid for å begynne å svette litt på ryggen. Her er jeg midt i et land, som jeg har blitt advart mot, alene, uten noen form for betalingsmiddel, absolutt ingen penger! Amatør…

Den Norske Ambassade

Alle som skal til Iran MÅ ta med kontanter av Euro eller Dollar som de kan veksle inn i lokal valuta ved ankomst. Løsningen min ble å ringe til den norske ambassade i Teheran, som skal hjelpe nordmenn i Iran, noe de nølende ønsket. Så overtalte jeg taxisjåføren til å kjøre meg mot at ambassadepersonell betalte ved ankomst. «Vise-ambasadøren» forklarte at dette ikke er vanlig, men de hadde en ordinær norsk DNB-konto som jeg kunne betalte inn et ønsket beløp og få dette ut i kontanter hos dem. Appen Vips på telefonen ville de ikke bruke og de skulle selv se at pengene var på konto før utbetaling ville bli gjort. De godtok ikke overføringbekreftelse fra Ørskog Sparebank.Den norske ambassaden Vel, for å få dette kunststykke til å komme i mål samme dag måtte jeg få min kone til å kjøre min mor som har konto i DNB, men ikke Nettbank ned til DNB i Lillestrøm. I Lillestrøm fikk min mor ikke lov til å overføre, men måtte ta ut pengene. Deretter måtte hun gå til nærmeste Kiwi med banktjenester, sette inn pengene på ambassadens konto, få en skriftlig kvittering for så gå tilbake til DNB i Lillestrøm og levere kvitteringen. DNB i Lillestrøm skanner da kvitteringen og sender den per e-post til ambassadens adresse. Ambassadens personell sjekker deretter at pengene faktisk har kommet inn på konto for så å ta 10% av beløpet før utbetaling. For mitt vedkommende ble det da 700 kroner til ambassaden og 6.300 til meg! Der og da tenkte jeg «stakkars familie på ferie som havner i tilsvarende situasjon». Med lokal valuta i lommene var det for meg bare å komme seg videre før noe upassende ble sagt.

KermanTomt fly

Flyet videre var nesten skremmende tomt, så det var godt å bli tatt varmt imot av arrangørene på flyplassen i Kerman. Frem til nå hadde jeg bare møtt imøtekommende og hyggelige mennesker. Denne høflige og imøtekommende vennligheten viste seg å være gjennomgående blant absolutt alle som jeg møtte i Iran. Dette er fantastisk gode mennesker som igjen er utrolig glad for at turister kommer for å besøke landet deres. De er fullstendig klar over synet LeinArrivalutenforstående har på landet deres og forklarer med at det er fortvilende og gjelder ikke menneskene som bor her, men politisk, en del religion og propaganda fra USA. Sosiale medier som Youtube og Facebook var sperret sammen med enkelte nyhetssider. Jeg fant ut at Instagram fungerte og igjen der kunne jeg publisere bilder videre til Facebook. VG var sperret, men ikke Dagbladet?

Media

IMG_7739

Det ble noen intervju med pressen og en internasjonal presskonferanse før vi dro ut i ørken.

IMG_7767

Etter at løpet var annonsert i pressen, ventet en hel landsby på at vi skulle passer og de skulle få ønske oss velkommen og lykke til i løpet.

IMG_7790 IMG_7784

Hovedløpet

Hovedløpet er selvforsynt, 250 kilometer og fordelt på 5 dagsetapper. I ryggsekken må deltagerne ha med alt av mat for 6 dager som minimum skal inneholde 18.000 kalorier. I tillegg skal sekken innholde påkrevet utstyr, førstehjelp, bekledning, sovepose og ellers hva som er nødvendig for de seks døgn løpet pågår.

LITE 150

Parallelt vil det være et løp som heter LITE 150. Dette er et løp på 150 kilometer og deltagerne bare bærer dagsrasjoner med seg. For utenom den første og den lengste dagsetappen starter LITE 150 ved CP 1 (kontrollpunkt) som er ca. 10 kilometer foran hovedløpet. I utgangspunktet er dette løpet lettere, men for å hevde seg i toppen vil det være desto høyere tempo.

Kontrollpunkt (CP)

Det er kontrollpunkt ved ca. tiende kilometer hvor deltagerne får vann og medisinsk tilsyn om nødvendig. Det medisinske tilsynet utføres av Irans Røde Kors sin spesialgruppe for ørken. 13064640_1075890132482276_8798519901069695459_oDeltagerne får oppholde seg maksimum ti minutter på hvert kontrollpunkt før de må fortsette løpet, unntak fra 10 minuttregelen gjøres dagen med den lange distansen (84 km). På kontrollpunktene er det beduin-telt som gir skygge for sola samt en bil for å eventuelt frakte ut deltagere som bryter.

Vann og mer vann

Av arrangøren mottar deltagerne vann ved start, kontrollpunktene og ved mål på hver dagsetappe.Vann og mere vann Det vil i tillegg bli utdelt kokende varmt vann om morgenen og etter målgang som kan benyttes til utblanding av tørrmat. Noe av vannet vi fikk var avkjølt og helt fantastisk når temperaturen normalt var over 50 grader.

LØPET

Vi ble kjørt ut til en Caravanserai i ørkenen Dasht-e Lut. Caravanserai er en firkantet borg som før i tiden huset handelsreisende. Her var det fire rom i to av hjørnene som vi skulle benytte til å sove. PSCL0071Liggeplassene var harde og det var 38 varmegrader på natten, så søvn var luksus den natten. De som ikke var helt ferdig benyttet tiden til å pakke sekkene og plassere utstyr så det skulle være klart til dagen etter. Den kvelden fikk vi servert god varm pasta fra en av de italienske løperne som i tillegg var kokk.

Løpsdag 1:

Vi ble vekket i sekstiden for å være klar til start som skulle gå 07:30. Jeg var pakket ferdig, så det varKortison frokost som var viktig fokus for meg. Når jeg bøyde meg for å fylle kokende vann i min havregryn, vridde jeg meg litt og kjente at det låste seg i korsryggen. Jeg klarte deretter ikke å rette meg opp og angsten for å ikke kunne stille til start innhentet meg. Jeg tok et par smertestillende i håp om å bli litt mykere i muskulaturen men innså at jeg måtte gå til lege for å få hjelp. Der fikk jeg følgende beskjed når jeg fortalte at jeg hadde tatt smertestillende: «You are not a doctor, I am!».
Jeg ba legen om å vennligst få meg på bena til starttidspunktet, så da ble det en sprøyte med kortison, noe moro og en tablett. Tyve minutter senere var sekken på ryggen og jeg sto ved startstreken med 47 andre som skulle løpe både 250 og 150 kilometer. I tillegg var det lokalbefolkning, hjelpeapparat, flere tv-kamera og journalister var tilstede.

Caravanserai – Dolphin Valley

Den første milen tok jeg det forsiktig i påvente av at ryggmuskulaturen skulle bli mykere. Deretter begynte jeg å småløpe til solen virkelig fortalte oss hvor vi var. Det var nå det gikk opp for meg og de andre deltagerne at vi hadde signert opp på et løp på den varmeste plassen på jord.
Poff! og på et øyeblikk hadde temperaturen passert førtifem grader. Jeg passerte flere enn omvendt og forsto at mange slet mer med varmen enn jeg.

Tom for vann

På kontrollpunktene fylte jeg opp en liter vann hver gang. En liter per mil burde holde, men litt logistikk og oppstartproblemer hos arrangør førte til at jeg gikk tom for vann ved siste kontrollpunkt som ikke hadde fått på plass nok vann til deltagerne. Jeg forsto at uten vann i over to timer på siste del av dagsetappen med femti varmegrader ville jeg utfordre meg selv på en helt ny måte. Samtidig forsto jeg også at det var ingen alternativer, det blir ikke kaldere av å vente på en ny vannforsyning. Det var bare å komme seg videre til mål.

13268359_10208432459841677_5407019715040322062_o

Ikke lenge etterpå plukket jeg med meg en Iraner som jeg tidligere hadde blitt kjent med. Iraneren, Vahid hadde alvorlige problemer med å fokusere og kunne knapt forflytte seg. Sekken hans ble fordelt underveis og jeg måtte dele min rest av vann holde han i hånden og dra han med meg. Jeg snakket stadig til Vahid for å kontrollere hvor våken han var. Denne situasjonen ga meg en liten boost og jeg selv våknet opp. Men da vi så mållinjen et par kilometer foran oss kjente jeg både en lettelse og at ALT var tømt i kroppen min.

18 personer klarte å fullføre 250 kilometers dags-distansen, jeg ble nummer 11. Noen ble flyttet over til LITE 150 som totalt ble 6 personer, men noen klarte ikke å hente seg inn igjen.Kolaps

Ved målpassering tok jeg av sekken og satte meg i «sykestua» (medical tent) på en klappstol for å massere korsryggen. Der satt jeg i noen få minutter før hele stolen kollapset og jeg klasket i bakken. Med allerede en vond rygg var det bare å få hjelp til å rulle over på en sykeseng, knaske et par tabletter og bli liggende til dagen etter.

Farlig feil
MedicalTent

I ettertid fikk vi forklart grunnlaget for litt utfordringer med logistikken denne dagen. Et par deltagere hadde på grunn av varmen forlatt løpstraseen og funnet skygge et stykke unna uten å etterlate sekk eller eiendeler ved punktet på traseen hvor de hadde gått ut til siden. Dette hadde medført etablering av letemannskap og påfølgende søk med flere kjøretøy.

Vahid

Iraneren – Vahid som jeg hadde dratt med til mål var ikke vant med denne type løp og hadde således pakket «feil» og tungt. Jeg hjalp DSC04967han med å pakke om, redusere sekken med 3 kilo og ga han det lille jeg hadde av reserver i sekken min. Etter noen dager ble jeg oppmerksom på at Vahid var en kjent profil og proffsyklist på landslaget til Iran. Etter løpet tok Vahid meg med i blant annet et større tv-intervju.

Løpsdag 2:

Hovnet opp
Hånd og fingrer hovnet opp

Ettersom jeg lå på «sykestua» den første natta i løpet, ble det lite søvn da det var mye aktivitet.
For å håndtere ryggen min og i det hele tatt kunne stå opp fikk jeg av legen tilsvarende medisinsk behandling med kortison og tabletter.

Ved normale omstendigheter har jeg kontroll men denne dagen hovnet jeg opp i fingrene noe som skjer ved ubalanse av elektrolytter, salt osv i kroppen. Legen bekreftet at jeg fremover i løpet burde endre på mine planlagte inntak av elektrolytter og salt. Jeg hadde allerede før start ved første dagen skaffet meg en pose salt og hadde i tillegg godt med nøtter. Så istedenfor gel og pulver med alt av innhold ble det ren enkel servering resten av løpet. Det ble også mulig å drikke fra de saltvannselvene vi passerte underveis.

_BEN5371Mitt Tailwind-pulver og diverse gel for resten av løpet var overflødig og unødvendig å bære på. Jeg valgte for utenom litt pulver til bruk før/etter løpsetappene å gi resten til Vahid som manglet det meste. Han begynte nesten å gråte av glede og begge sekkene ble litt lettere.

Dolphin Valley – Salt River

På grunn av den høye temperaturen dagen før og frafall av deltagere, bestemte arrangøren at vi i kommende dager skal starte en time tidligere. Dusj med Beatirce
Ved start var ryggen vond men etter en liten tid myknet den opp, men veggen av varme møtte oss atter en gang og det ble tøft. Det hadde nok vært flere samtaler med support og helsepersonell Salt elvkvelden før, for nå var «alt» perfekt. Denne dagen løp vi langs med en flott elv som fosset og sildret ved siden av oss. Jeg ble fristet til å både drikke ustanselig og hoppe ut i vannet, men var fullstendig klar over at denne elven inneholdt mye salt. Jeg  smake på den etter hvert for å tilføre veske og salt til kroppen. Som sunnmøring var jeg godt fornøyd ettersom jeg sparte både på mitt salt og vannet på flaskene. Ved målgang var jeg nummer ni og det var ytterligere noen som måtte gi seg denne dagen.

Løpsdag 3:

Jeg våknet opp på min egen madrass og følte meg mye bedre i ryggen denne morgenen. Legen ga meg en smertestillende tablett til frokost, men jeg slapp heldigvis unna den sviende sprøyta.

Salt River – Gandom Beryan – Salt River

Denne dagen skulle vi krysse en salt elv med gjørme og skall av salt. Der etter skulle vi opp på platået hvor varmerekorden på 70,7 hadde blitt satt.Start tredje dag

Jeg planla på forhånd å være en av de første over elva for å slippe å løpe i andres fotspor og opptråkket gjørme, i tillegg ville jeg få fastere underlag i de bratte bakkene opp til platået.


Planen virket og jeg var nummer to opp på platået Gandom Beryan. Det var merkelig stille der oppe og hele området som er på et flere kilometer var dekket med masse sorte vulkan-steiner. Det stilles spørsmål om hvor steinene kommer i fra ettersom det ikke er noen vulkan i nærheten. Steinene inneholder så mye metall at det høres ut som to jernstykker når de slås mot hverandre. Det var behagelig å løpe i sanden ned fra fjellet, før den intense Ministervarmen kom. Jeg var fortsatt nummer to da jeg passerte kontrollpunkt en, men deretter ble jeg innhentet av to italienere men endte godt fornøyd som nummer fire ved målpassering.

På kvelden ankom flere politikere og turistsjefen i Kerman for å gi oss en moralsk støtte for å kunne fullføre løpet.

Løpsdag 4:

Selv om det hadde vært varmere enn arrangøren hadde forventet skulle denne dagen bli ekstra varm. Vi ble anbefalt å ha med 1,5 liter vann ut fra hvert kontrollpunkt og i tillegg ville biler sporadisk kjøre mellom enkelte kontrollpunkter.

Salt River – Qalut Stage

Vi startet en time tidligere enn opprinnelig plan og jeg var «fin» i ryggen og åpnet sterkt i en «sval» temperatur. Før første kontrollpunkt  møter jeg en følgebil som med sin tankeløse handling og vennlighet vil vise vei til kontrollpunktet ved å kjøre foran meg. Av alt støvet som ble virvlet opp av bilen begynte jeg straks å blø neseblod – mye neseblod. Det er i sånne sammenhenger viktig å ha en buff lett tilgjengelig. Jeg ble forbannet og ved ankomst til kontrollpunktet fikk både sjåfør og passasjeren som var en iransk lege overhøvling og noen ramsalte gloser på norsk. De forsto min frustrasjon og meldte videre ifra til alle biler ute i løype, noe jeg merket på kjøringen til andre biler når jeg kom.
For utenom neseblod hadde jeg det flott og løp i front sammen med Mohamad – som ledet løpet – frem til kontrollpunkt fire. Da kom veggen med varme og etterhvert ble det så intenst at jeg tok ikke sjansen på å løpe mer. Vindkastene var så varme at det svei mot huden og vannet i flaskene var så varmt at det var ubehagelig å drikke. Jeg ble passert av noen italienere, men da jeg kom til kontrollpunkt fem lå de som flere av redningspersonellet rett ut på bakken.

ItalianoPå kontrollpunkt fem hadde det vært rundt seksti varmegrader i lenger tid. Jeg kjente selv på hjerterytmen at nå er det nok og jeg bør hvile for å kjøle ned kroppen. Italienerne fortsatte etter en stund hvile, men jeg valgte å bli liggende i en halvannen time. Jeg lå da med flere avkjølte vannflasker som jeg holdt fast på kroppen og hadde våte håndklær over der igjen. Når jeg valgte å fortsette forsto jeg etter bare noen få kilometer at jeg hadde jeg feilbedømt kroppen og ville slite med fortsettelsen.

Frode Lein - Garmin - Iranian Silk Road Ultramarathon
Temperaturendring fra svært varmt til det umenneskelige

Ved ankomst til kontrollpunkt seks hadde de målt sekstien varmegrader og jeg valgte å legge meg ned med avkjølte vannflasker over kroppen min igjen i påvente av at solen skulle begynne å gå ned.
Jeg spiste etter hvert litt og husker bare at en italiensk dame masserte bena mine samtidig som det prikket i armer og ben. Det tok ytterligere to timer før jeg valgte å fortsette.
12322587_1079046655499957_5426391672120906415_o
Da jeg fortsatte hadde solen så smått begynt å kaste skygge og en varm bris blåste mot oss i dalen.
For å kjøle ned kroppen når vi løper dynkes t-shirten og holdes litt ut fra kroppen hver gang det blåser. Det gir en liten kjølende følelse på huden under t-shirten. I tillegg spruter vi vann under hatten, inn i øregangene for å få en kjølende følelse, noe mer er det ikke mulig å få effekt ut av varmt vann i et løp.

UnderlagFra kontrollpunkt syv var solen på vei ned, men da ble underlaget grusomt å løpe på. Jeg tråkket 20-30 cm ned i støv uten motstand for så å få en flott støvsky opp rundt bena. Dette underlaget med noen skorper fortsatte hele veien til målgang.
Ved målgang som var ved 84 kilometer hadde solen gått ned og jeg var da nummer seks. Jeg fikk vite at mange hadde fått problemer med de intense varmen denne dagen og noen hadde valgt å vente til natten for å fortsette. Gjennom hele natten ankom det zombi-liknende personer inn på teltleiren.

Hviledag

Ettersom det ikke er alle som klarer å fullføre den lange etappen innen rimelig tid, er det lagt inn en hviledag. Denne dagen gjorde vi minst mulig for utenom å gå fra telt til telt å prate med hverandre.

Last camp. Iranian silk road ultramarathon
Last camp. Iranian silk road ultramarathon

I teltet hadde vi besøk av en stor, giftig edderkopp – mens andre hadde skorpion på besøk. Ei av deltagerne hadde blitt stukket av en skorpion dagen før på den lange etappen, men det var ikke et farlig stikk.

Løpsdag 5:

Denne dagen var jeg som alle andre klar til å avslutte løpet. Det skulle være en seig etappe med mye løs sand. Noe som viste seg å være riktig.

Qalut village and sand dunes

Frode Lein - Iranian Silk Road Ultramarathon
Frode Lein – Iranian Silk Road Ultramarathon

Det var da den siste løpedag med mange sanddyner å løpe over og jeg minnes spesielt en lang «kjedelig» distanse som etter ti – tolv kilometer endte i en fjellkjede hvor jeg kom rundt en fjellknaus for så å bli møtt av en flott grønn oase hvor det var rennende vann og sval vind. Det var plassen hvor jeg ønsket å bli igjen, men jeg var nummer to og skulle det holde hele veien inn måtte jeg flytte på meg. Nå var det bare oppover det inntørkede elveleie hele veien til mål. Denne dagen ble jeg nummer to og var godt fornøyd.
Denne kvelden måtte jeg med flagget i hånden synge nasjonalsangen. På slutten glemte jeg noe av teksten, men diktet meg videre i takt med melodien til stor applaus etter avslutningen. Jeg håper inderlig ikke å finne denne på Youtube…

Triumphant arrival at the finish line

Vi ble liggende en natt til for så å samlet løpe inn i den nærliggende landsbyen. Det ble fotografering og vi fikk servert etterlengtet Cola og hamburger for de som liker dette. Ved målgang fikk vi flotte medaljer, og blei møtt av tv og presse før vi ble kjørt tilbake til hotellet.

Avslutningsseremoni

Etter en god dusj ble vi pålagt å ta med medaljer til avslutningsmiddagen. Jeg syntes det virket litt tullete å ha med de flotte medaljene når vi skulle spise middag.

Men, det var før vi ankom palasset hvor vi skulle spise. Der var det allerede et par hundre som ventet på oss?!
Igjen ble vi påminnet om hvor betydningsfullt dette arrangementet var for menneskene i Iran. Vi følte oss som celebriteter, men for de tilstedeværende så var vi idrettsstjerner.

Tilstede var direktesendt tv og flere tv-kanaler, samt masse presse fra inn og utland. Kulturminister og flere offentlige personligheter var tilstede og hilste på alle deltagerne.

IMG_7856Vi ble en etter en kalt opp på scenen for mottak av statuett fra øvrigheten og det ble gjort tre tv-intervju av meg før vi avsluttet med storstilt middag.

Oppsummering

Totalt ble jeg nummer fem, under og etter løpet var ben, muskler og ledd i fantastisk god form. I dette løpet var det hjertet som jobbet ekstra hardt og hodet med en knivfin balanse mellom fornuft og konkurranseinnstinkt.

Det var fire kvinner som fullførte alle etappene, noe som må ses på som en suksess. For utenom løpet var det skorpioner, edderkopper, slanger og sandstorm som krydret hverdagen. Det var varmere enn hva både arrangøren og det lokale røde kors hadde forventet. Vi var godt sikret på kontrollpunktene og i leiren med flere iranske leger, godt med helsepersonell samt at det tidvis var militær og offentlige tjenestemenn fulgte med. Iransk tv, SKY tv, Tysk tv-produksjon, Italiensk TV, flere journalister og fotografer fulgte hele konkurransen.

Blant de mest utfordrende løp i verden

Jeg fikk nok drikke underveis, men vannet var for det meste varmere enn kroppstemperaturen. Det var da svært utfordrende å kjøle ned kroppen som på dagsetappene hadde høy feber-temperatur. Det ble spesielt frustrerende når det var mangel på avkjølt vann ved flere kontrollpunkt etter hverandre. Selv på natten var temperaturen høyere enn normal kroppstemperatur. Deltagere ble daglig lagt inn på det medisinske teltet for kontroll og overvåkning. Flere i støtteapparatet kollapset på de forskjellige etappene. De jobbet knallhardt i varmen for at deltagerne skulle ha det bra og for at løpet skulle kunne bli gjennomført.

13316852_10206247384843688_6039233821688677332_o
The nice doctor

Vinneren Mohamad og den kjente veteranen Rafael betegnet løpet som blant de fem tøffeste løp i verden og den mest ekstreme varmen de har opplevd. Forskjellen fra andre løp var at forutsetningene for å delta i dette løpet var profesjonell løpsbakgrunn og god erfaring fra ørkenløp. Kravene var blant annet at deltagerne kunne vurdere sin egen evne og kapasitet for å forflytte seg til neste kontrollpunkt.
Skulle du velge å gi opp mellom to kontrollpunkt og sette deg ned ville du bli sittende i flere timer før noen kom å plukket deg opp. Det er ikke aktuelt og heller ikke mulig når temperaturen er godt over 50 varmegrader.

TV dokumentar

Det var flere tv-team tilstede som laget reportasjer hver dag, samt to som laget dokumentar. Den ene har blitt solgt og sent over hele verden:

Blazing Dasht from PRESS TV Documentaries on Vimeo.