Jeg skulle i utgangspunktet ha noen rolige dager i Rondane nasjonalpark, men sånn ble det ikke. En spøkefull kommentar fra arrangøren fire dager før start endte med deltagelse i Trans Atlas Marathon – 280 km, 14.000 høydemeter og betegnet som det tøffeste etappeløpet i Nord-Afrika. Mer enn halvparten av deltakerne enten bryter eller bytter til «The Challenge» som er en kortere distanse (120 km).

Å bestemme seg for å løpe 280 kilometer med 14.000 høydemeter fire dager før start kan fremstå som vågalt, men for meg handlet det om mestringsfølelse og løpsglede. I tillegg har jeg noen år med løps-erfaring, forberedelser, styrketrening og mange timer i skisporet – kombinert med en god porsjon tilpasningsevne. Og det å reise fra kalde Norge for å «lade batteriene» i 35 varmegrader ble en ekstra bonus.
Atlasfjellene er en oppstykket fjellkjede i Nord-Afrika som er 3.000 km lang, 400 km bred og går gjennom Marokko, Algerie og Tunisia. Den høyeste fjelltoppen i Atlasfjellene er Jabal Toubkal med 4.165 m.o.h. og ligger i Marokko.

Reisen og møte med Marokko

I god tradisjon ble jeg kjørt av min kjære til Gardermoen, denne gangen med Marrakech som mål. Det var et perfekt reisevær (sludd) og på flyplassen var det flere som ønsket å komme seg til varmere strøk.

Da jeg ankom Marrakech merket jeg med en gang den pulserende byens intensitet og dens mange fremmede dufter. I invitasjon og tidsskjema for TAM var det vedlagt god informasjon om taxi og hvilket hotell vi skulle bo på. Hotellet var flott med marokkansk utsmykking og i stor kontrast med teltlivet som ventet oss.
På hotellet møtte jeg flere kjente løpere som hadde ankommet tidligere for å akklimatiseres, løpe i terreng og varme for å være best mulig forberedt til konkurransen. Jeg fant meg godt tilrette på en solseng ved svømmebassenget, da hvile og varme er viktige faktorer i dagene før start.
Før hvert løp er jeg forsiktig med valg av mat og ekstra påpasselig med hygiene, men på dette hotellet var det upåklagelig, så jeg forsynte meg godt av den lokale maten.

Marokkansk kultur

Noe som jeg hadde blitt anbefalt var «Hammam» – en form for marokkansk massasje. Jeg bestilte en time på hotellets spa og møtte opp lite forberedt. Spaet besto av et dampbad hvor jeg ble dusjet og vasket som et lite barn, deretter skrubbet fra topp til tå av ei kraftig dame, som avsluttet med nådeløs massasje. Mør som en indrefilet krøp jeg til sengs og sovnet jeg umiddelbart – i fosterstilling.
Dagen etter rakk jeg også en handlerunde på markedsplassen Djemaa al-Fna som ligger i Marrakechs gamle bydel, som er oppført på UNESCO sin verdensarvliste med sin utrolig vakre arkitektur.

Den andre dagen på kvelden, var alle løperne samlet på hotellet, hvor vi fikk en grundig gjennomgang av konkurransen i regi av hjelpepersonell. Gjennomgangen omfattet kontroll av utstyr, løpstrasse, utfordringer og farlige dyr, samt hvordan vi ville bli ivaretatt for utenom selve løpet. Alle løperne var også til kontroll hos de seks legene som skulle følge oss gjennom hele konkurransen.
For de som hadde fått bemerkninger eller mangler på utstyr, ble det mulig å komplementere og handle før avreise til fjellene.

Transporten til første teltleir oppe i fjellet ble gjennomført med minibusser. For å «redusere» kjedsomheten og den lange reisen, hadde arrangøren lagt inn lunsjpause ved den kjente fossen «Cascades d’Ouzoud» med sine hundre meters vannfall.

Regionen vi skulle oppholde oss i de to første dagene heter Tadla-Azilal, og har en en befolkning på 1,6 mill – fordelt på et areal på 17,125 km² i den sentrale delen av Marokko.

Teltleir

Den første teltleiren var plassert på et lite platå hvor vi kunne se kontrastene mellom det grønne gressteppet i dalbunnen, de skrå åkrene omgitt av brunspettete fjellsider og foten av Mgoun på 1800 meter høyde. Dalen er omgitt av fredfulle landsbyer med berbere som var svært imøtekommende og vennlige ovenfor løperne. Den største landsbyen er Tabant og har 1302 innbyggere. Kort sagt, fantastisk natur og en svært spesiell atmosfære.

I teltleiren ble vi inndelt med fire-manns «lag-telt» – og i tillegg til kantine-, sykestue- og toalett-telt – var det satt opp egne «dusj-telt». Det å kunne ta en dusj etter hver dagsetappe er en luksus i løpssammenheng som jeg ikke har opplevd før.

Klargjøring

En god rutine jeg alltid følger ved ankomst til en teltleir, er å klargjøre ALT for neste dag. Dette omfatter alt fra frokost, hygiene og utstyr til løpsetappe.

Deretter klargjør jeg alt fra sovepose, tannbørste og ørepropper før natten faller på. Det er mange som heller velger å spise og være sosiale, og glemmer at mørket kommer brått. Det er ikke moro å måtte vente til neste morgen å gjøre klart løpeutstyr, hive i seg mat og haste avgårde til startstreken.

Bespisning

Da jeg var ferdig med alt av utstyr, gikk jeg til kantineteltet og fikk meg en kulinarisk opplevelse. Der ventet flere kokker som hadde klargjort en tre retters nydelig marokkansk middag og tilsvarende fikk vi hver dag igjennom hele løpet. Jeg som er vegetarianer ble også godt ivaretatt. Tilsvarende kvalitet på frokost fikk vi også, samt at de serverte te og frukt etter målgang. Hygienen var godt ivaretatt og jeg hørte ikke om noen som ble dårlig i magen den uken vi tilbrakte i telt.

Første løpsetappe

Etter en rolig natt ble jeg vekket av nervøse deltakere som løp frem og tilbake utenfor teltet. Med gode forberedelser dagen før var det bare å stå opp, spise, drikke kaffe, pusse tenner, vask og toalettbesøk – så var jeg klar til start.

Den første dagsetappen var 44,5 km og gikk på sti i en løkke rundt over noen fjell med en maks høyde på 2.980 moh. Distansene på dagsetappene er målt horisontalt og vil derfor avvike med en 3D-GPS (49,64 km) ettersom vi skal opp og ned tilsvarende en og en halv gang opp Mount Everest fra havnivå i løpet av de neste seks dager.

Kontrollpunkter

Det første kontrollpunktet gjenspeilte halvparten av kontrollpunktene og var et «stort» kontrollpunkt og som inneholdt en terrengbil, to kontrollører, en sjåfør, en lege, vann og varm te.  Resten av kontrollpunktene var «små» vann-stasjoner, etablert på ugjestmilde områder i traseen og hadde derfor en begrenset vannlevering som ble levert via esel. Kontrollpunktene hadde en avstand fra hverandre fra 10 til 25 km avhengig av terreng.


Det var godt å være igang med løpet hvor vi løp oppover den frodige dalen mot Tabant. Vi passerte små gårdstun og løp langs vannkanaler som fraktet vannet frem til de frodige markene.

Da jeg løp fra kontrollpunkt 1 ropte en av kontrollørene til meg med et smil: «It is now the race starts!». Og det som ventet meg da var 1000 meter stigning på de neste fem kilometerne. Deretter gikk løpet opp og ned i fem dager. Jeg hadde i utgangspunktet planlagt å ta det med ro første dagsetappe, for så å løpe meg inn de neste etappene. På bakgrunn av andres bekymringer, hadde jeg bestemt meg for å ta det «litt» forsiktig ettersom vi skulle opp i 3000 meters høyde. Men da jeg verken merket noe til høyden eller reagerte på varmen – økte jeg tempoet.

Når målet er å fullføre, er det ingen som kan overvinne deg!

Jeg løp første dagsetappe med et stort smil, knipset masse bilder av den fantastiske naturen og jeg ble overrasket jeg da passerte målstreken som den andre internasjonale løperen med en tid i underkant av åtte timer.

Andre løpsetappe

Dag to startet med 1.537 meter stigning fordelt på 11,7 km opp til 3.285 moh. og deretter var det opp og ned til vi passerte målstreken etter 52,9 km (3D – 57,86 km). Underveis i dagsetappen passerte vi flere landsbyer med hundre år gamle hus og minst like gamle kvinner som satt utenfor husene og vevde Berber-tepper.


I en landsby hadde TAM etablert Kontrollpunkt 2. Der fikk jeg iskald applesin-jus som smakte svært godt sammen med en pose med nøtteblanding (Polly småsulten). Iskald drikke er godt, men vanskelig for magen å fordøye i høy aktivitet… Og denne gangen straffet det seg allerede i stigningen på neste fjell, for jeg kastet opp alt – i tillegg til alle kaloriene som jeg hadde spist den dagen. Jeg sjekket vesten for kalorier og regnet ut at jeg resten av dagen måtte klare meg med 400 kalorier. Dette gikk bra, men jeg var ganske tom på slutten av dagsetappen som varte i tolv timer. Vi løp for det meste i vilt terreng, inntørkede elveleier og avsluttet ned en fjellside med fantastisk utsikt.

Denne dagen brukte jeg i overkant av tolv timer på 57,86 km (3D). De to første dagene hadde vært et helvete for en del løpere og av trettifem startende den første dagen var det nå bare tjuetre løpere med i konkurransen TAM. De fleste som ikke klarte å fullføre dagens etappe hadde valgt å gå over på den korte konkurransen «Challenge» med en distanse på 120 km. Dermed unngikk de å bli registrert som DNF «did not finish».


Rett etter at dagsetappen var over, dusjet jeg og fant frem et par av «nødrasjonene» mine i dropbaggen. Nødrasjonen bestod av et par hermetikkbokser med Makrell i tomat.

Tredje løpsetappe

Denne dagen gikk løps-traseen langs en fjellrygg og til en ny destinasjon hvor det ventet en ny teltleir. Det var meldt høye temperaturer denne dagen så vi startet ekstra tidlig. Klokken 05:00 begynte vi med en kjøretur frem til startstreken som lå utenfor Tabant. Jeg hadde forberedt meg kvelden før ved å fylle flaskene med temperert Cola uten kullsyre som energitilskudd. Jeg hadde også med nøtteblanding og gel i reserve og ville nødig utfordre magen en gang til, så jeg håpte at Cola og vann ville være nok.


Varmen ble ikke så intens ettersom store deler av løps-traseen gikk på steppelandskap i fjellene og ned til Aghbalou, gjennom dalen og opp fra Iglaouane for å gå i høyder på tre tusen meters og nedover flotte dalfører. Målstreken og teltleiren denne natten lå på 2.500 meters høyde, men allikevel var det godt over tretti varmegrader. Jeg fortsatte med å spise fisk på hermetikk som mellommåltid for å kompensere manglende inntak under selve løpet. Dagens etappe tilbakela jeg på tiden 9:40.

Fjerde løpsetappe

Jeg sover godt i høyden og med teltleir på nesten 2.500 m.o.h. skulle denne natten være godt sikret, men – nei. Utenfor teltene var det en liten elv hvor hundrevis av frosker som kvekket og festet hele natten og jeg hadde selvfølgelig rotet bort øreproppene mine. Tanken på at noen (min kjære) der hjemme elsket frosker var helt uforståelig, og noe mer søvn ble det ikke.
Egenpresset espresso smakte svært godt før frokosten neste morgenen, og det var helt magisk å sitte alene i fjellsiden utenfor leiren å skue utover landskapet i soloppgangen og oppleve stillheten. Etterhvert våknet dovne kameler til liv og rundt i fjellheimen kom gjetere ut av steinhulene sine for å flytte buskapen videre.

Etter frokost løp vi gjennom et frodig steppelandskap og for første gang måtte jeg hoppe over en slange på stien. Slangen var trolig en meter lang, men helt rolig i bevegelsene, og det var først etterpå at jeg tenkte at «dette burde du ha filmet», men da var jeg i en så god driv at det var uaktuelt å snu.

IMG_5456
Etter løpet: «Giftig, men ikke farlig» var beskjeden jeg fikk da slangetemmeren la den rundt halsen min. Den minner mye om slangen jeg hadde hoppet over.

Da jeg hadde løpt ned i en dyp dal kom jeg til arrangørens egen fødeby – Zaouiat Ahansal, og er som hentet ut av et eventyr. Zaouiat Ahansal ble grunnlagt på 13-hundretallet av den islamske læreren Sidi Said Ahansal, som etablerte en religiøs skole der. Zaouiat Ahansal ligger i en region mellom det sentrale Afrika og slettene i Marrakesh, og er velsignet med mye ferskvann og rikelig beite for Aït Abdi og Aït Atta-nomadene.
I dag består regionen av flere biblioteker, skoler, hellige hus og dekorative «ighirmin» som vitner om en velstående kulturarv. Under den islamske shawaal-måneden er det et betydelig antall pilegrimer som besøker regionen, og de bringer med seg gaver til Saint Sidi Said Ahansal og hans etterkommere.

Ved kontrollpunktet som var satt opp i Zaouiat Ahansal fikk jeg kjøpt Cola – og for å få litt variasjon, kjøpte jeg en stor flaske med eplecider. Det var ikke før jeg var kommet godt ned i flaska og på vei opp neste fjell – at jeg oppdaget at eplecideren inneholdt alkohol. Denne delen av etappen ble litt morsommere enn forventet, og sammen med en engelskmann (uten eplecider) løp vi oss bort i nesten en time.

Det var 38 varmegrader denne dagen og vi hadde noen bratte stigninger – deriblant 700 meter stigning fordelt på 3 kilometer som ble temmelig tøft.


Vi hadde målgang og teltleir på 2.600 meters høyde. Tiden ble 9:34 (3D 62,30 km), og det var bare atten konkurrenter som fullførte dagens etappe inkludert samtlige av de marokkanske løperne.
Denne teltleiren hadde ingen frosker, men nå var det hjelpemannskapene og de marokkanske løperne som hadde fest til langt på natt. En fest UTEN alkohol – men mye te, sang, glede, klapping og latter!

Femte løpsetappe

Etter en god natt søvn og rask frokost var det ut på steppelandskapet igjen. Det var litt mildere denne dagen, rundt tretti grader. Løpet begynte med lange flate sletter full av «stjerne-kaktuser» med torner som gikk igjennom sålen når man ble tråkket på dem.
Torner i skoen er et problem som bør håndteres med en gang det oppdages, for når tornene allerede står i sålen er det viktig å trekke de ut før de knekker. En torne som har knekt inne i sålen blir etterhvert plagsom når de trykkes opp i foten hver gang skoen presses mot underlaget. Vi løp i mye nedover i denne dagsetappen og de siste tyve kilometerne gikk det fra 2.497 til 1.250 moh.  Nede i dalførene var det behagelig og jeg benyttet muligheten til avkjøle meg i de små elvene. Det eneste som ikke skal bli vått er skoa mine, med tanke på friksjon, sand, blemmer og gnagsår. Dagens etappe ble avsluttet ved foten av Cathedrale Imsfrane som er et fantastisk flott fjell ved en liten landsby – Tilouguite.


Vi hadde teltleir på en liten fotballbane utenfor Tilouguite, og noen benyttet anledningen til å kjøpe noe ekstra å spise i de små butikkene som solgte «alt».
I dropbaggen hadde jeg en pakke med ett kilo Bounty-sjokolader som jeg byttet med løpsmannskapet mot fire små hermetikkbokser med tunfisk i olje. Jeg koste meg med tunfisken som om det var et herremåltid og etterpå ble jeg liggende på soveposen i et par timer.
Denne dagen var det sytten gjenstående konkurrenter og tiden jeg brukte på etappen ble 5:11 .

Sjette løpsetappe

Den muntre stemningen blant konkurrentene var tydelig før vi begynte på den siste etappen.  De fleste konkurranser av etappeløp bruker avslutte med en kort honnør-etappe for å filme og drive promotion for sponsorer, men TAMs sisteetappe var alt annet enn enkel. Det ble en berg og dalbane uten sidestykke.

Noen av områdene var så lite tilgjengelig at det ikke var mulig å etablere kontrollpunkt, og vi fikk vi beskjed om å fylle vann fra elvene. Å drikke fra elvevannet vurderte jeg som risikabelt med tanke på bakterier, så jeg satset på at jeg ville kunne klare meg med flaskene jeg i forkant hadde fylt opp på kontrollpunktene. Omtrent halvveis i løpet ved foten av et fjell, var en av elvene hvor vi var blitt anmodet om å fylle flaskene. Som planlagt lot jeg være og jeg hadde fylt opp en halv liter ekstra på et tidligere kontrollpunkt. Men så begynte stigningen; fjellveggen vi skulle opp hadde en stigning på 670 meter fordelt på knappe to kilometer. Veggen badet allerede i sol og vi passerte godt over 40 varmegrader i skyggen. I forkant av stigningen viste jeg at dette ville bli tøft, men etterhvert begynte jeg å innse at mangel på vann ville bli et problem. Nå var det viktig å ikke få panikk, men beholde kontrollen. For meg betyr det å kunne forstå symptomene og akseptere de ulike fasene før man kollapser og besvimer.  Det begynte med kribling i fingrene, bena, utmattelse i muskulatur og svimmelhet. Stien var smal så jeg gikk så tett til fjellveggen som mulig for ikke å ramle ned den bratte skråningen. Hadde jeg satt meg ned for å slappe av i denne varmen med sviktende muskler, ville det vært nesten umulig å bevege seg videre. På en plass som dette tar det som regel mange timer før hjelpen kommer – så nå gjaldt det bare å holde meg i bevegelse til jeg gikk på trynet. Omsider kom jeg meg til toppen og fikk øye på et esel foran en liten hytte om lå litt utenfor løypa.


Jeg satset alt på at det var noe å drikke i huset og ved inngangen ble jeg møtt av en mor og tre døtre som gav meg kaldt vann. Jeg satte meg i skyggen og drakk meg utørst og fikk hentet litt krefter.

Etter 15 – 20 minutt var jeg oppe på bena igjen og kunne fortsette med flaskene full av vann. Jeg tok det rolig frem til neste kontrollpunkt hvor det ble servert Cola og annet mineralvann. Jeg fortsatte løpet etter en kort pause, men resten av dagsetappen bar preg av at jeg var redusert. Etter syv timer var det ekstra godt å løpe over målstreken denne dagen.  50,49 km (3D).

Totalt brukte jeg 50 timer og 40 minutt på 308,93 km og 12.676 høydemeter målt i 3D med Garmin Fenix 5. Av 35 deltakere på startstreken var det kun 16 deltakere som klarte å fullføre løpet. Totalt ble jeg nummer tre av de internasjonale løperne.

Dette er det fineste etappeløpet i fjell som jeg har deltatt i hvor rammer, opplevelser og utfordringer ble ivaretatt og vil bli husket. Bak dette vellykkede arrangementet er det en proff arrangør som til enhver tid er tilstede, lytter og har kontroll gjennom sine dedikerte medarbeidere, deriblant fem leger.

Et løp er ikke hardere enn hva du gjør det til selv

Fakta om løpet

Når du bestemmer deg for å delta må du beregne ekstrakostnader med flyreise til Marrakech i Marokko. Selve «løpspakkene» inneholder følgende:

Trans Atlas Marathon (TAM)

  • 280 kilometer målt på kartet.  +300 km med 3D måling.
  • 14.000 høydemeter
  • 6 etapper med dagsoppakning
  • Markert løype samt GPS-sporing
  • Erfaren arrangør og racedirector
    • med blant annet 15 første og andre plasser fra Marathon des Sables.

Challenger

For de som ikke ønsker å løpe så langt er det mulig å delta i en parallel konkurranse som heter Challenger og som er på 120 kilometer fordelt på like mange etapper. Man løper den samme løypen, men kortere dagsdistanse. De som bryter ut fra TAM kan forsette i «Challenger» for å unngå stempelet «DNF».

Fasiliteter

  • Hotell før og etter løpet
  • Medisinsk personell før og under løpet
  • Kokk med personell som lager frokost og tre retters middag
  • Store og gode telt for fire personer
  • Separate telt for toalett og dusj
  • Transport til og fra Marrakesh