Det var satt opp busstransport fra Dubai og ut i ørken hvor løpet skulle starte. Som transport valgte jeg å benytte meg av Uber-offroad. Med kart-koordinater som eneste henvisning ble det litt feil-navigering før vi kom frem til en stor telt-leir. Vi ble informert om at dette skulle være leiren for hele løpet og deretter ble vi fordelt i flotte beduintelt med tykke duker. Teltene vi sov i var satt opp i hesteskoform med mat, medisinsk og et administrative telt i midten. Noe som ga en klar indikasjon på at vi var i nærheten av Dubai var «luksus» toalettene som i tillegg til vann hadde aircondition! Det medisinske teltet hadde i tillegg tilbud om massasje etter hver etappe.
For å redusere stress i forkant av dagsetappene pakker jeg og gjør klar løpssekk kvelden før og stiller klokken på vekking til 05:00. Før jeg kryper ned i soveposen fyller jeg en av flaskene med vann blandet med elektrolytter for å etterfylle veske utover natten. Jeg smører også inn føtter med solkrem (for å spare vekt har jeg ikke med ordinær fuktighetskrem). Hodelykt henger rundt halsen eller er lett tilgjengelig. – Om natten bruker vi rødt lys på hodelykt for å ikke vekke andre deltagere som sover.
Rutinen min om morgenen er fast: Rydde sovepose mm. Drikke en kopp kaffe og spise havregrøt som frokost. Deretter er det tannpuss som gir en «frisk start» på dagen.
Så er det toalettbesøk. – Det er «drit-kjedelig» å stå på huk ute på en ørkenslette i løpet av konkurransen. Jeg følger også med på fargen på min urin. Den gir en god indikasjon om det er mangel på veske i kroppen.
Så er det på med nye strømper, sko og sekk – og klar til start!
Dag 1
Etter morgenritualet denne dagen ble deltagerne transportert med buss til et startpunkt med en del tilskuere. Med 80.000 US dollar i premiepotten merket jeg at det var uvanlig stille på bussen, med et høyt spenningsnivå på mange av de rutinerte løpere.
Ved startstreken ble vi intervjuet av tv-kanaler og utstyrt med GPS-sporingsbrikke på sekken samt tidtaker-registreringsenhet rundt foten, for deretter å bli pisket av gårde med en håndfull arabiske fullblodshester og deres jockeyer i hælene. Sanden var som forventet svært «myk» som gir etter for kraftige tråkk. Bevegelsesmønster med opptrekk fremfor fraspark fungerte bra og tempo var fint fra utgang til mål. Men halvveis ut i første etappe kommer det som alltid en indre stemme som spør «hva i alle dager gjør du her – midt ute i en øde ørken!». Jeg har etter hvert lært meg til å dra på smilet i denne type situasjoner.
Til forskjell fra India som var mitt foregående ørkenløp ble dette løpet preget av «high-dunes» – ti meter høye sandtopper og svært ettergivende finkornet sand.
Flaggplassering var krevende med en avstand på 250 til 500 meter mellom de rosa flaggene. Vi ble tvungen til å løpe tett inntil hvert flagg for å kunne se neste flagg og riktig navigasjonsretning. Spesielt om morgenen når vi løp «mot solen» var det vanskelig å oppdage flaggene.
Ved målpassering av første etappe var jeg nummer ni av totalt tretti gode løpere – med masse overskudd i kroppen – jeg var fornøyd.
Dag 2
Vi startet tilsvarende de påfølgende dagene med start og målområde ved leiren.
Den første delen ble vi løpende parallelt med en sykkelbane i den øde ørkenen. Med start kl. 06:00 syntes jeg at vi var svært tidlig ut, men på sykkelbanen kom det stadig syklister som hadde holdt på i flere timer. På grunn av varmen er det helt normalt i Emiratene å trene før sola står opp.
Vi løp over noen ørkensletter som forsvant ut i horisonten. Jeg var uheldig å løp med stor fart inn i en tynn vaier som var festet mellom to stolper i høyde med horisonten og hodet. Jeg ble kastet i bakken og vaieren traff det venstre øyeeple og laget et dypt sår over høyre øyelokk.
Blodet fosser og adrenalinet pumper samtidig som jeg i blinde og refleks rev av meg sekk og fant frem førstehjelpsskrinet. I denne type situasjon innser man fort hvorfor det er viktig å ha kontroll på innholdet i førstehjelpsskrin. Rens, kompress og få kontroll på situasjon. Først meg selv, så omgivelsene.
Jeg kjenner når jeg blunker med øyelokket på det venstre øyet at overflaten er litt merkelig. Med speilet fra førstehjelpsskrinet ser jeg med høyre at venstreøyet ikke er som det skal være. Tårene renner, men heldigvis ingen fremmedlegemer å se. Det høyre øyet er ok, men blodet renner stadig fra såret og inn i øyet sammen med svetten.
Jeg står da alene midt ute i ørken og har 57 kilometer igjen av dagens etappe. Jeg ser ikke det hele tatt på venstre øye – mens blod og svette renner ned i høyre øye…
Hodet jobbet på høygir for å finne en løsning. Jeg vet at arrangøren før eller senere vil komme med bil der det er mulig å kjøre.
Buff og kompress blir brukt til å holde svette borte fra såret i håp om at såret og blodet snart vil størkne og dermed slutte å renne. Jeg ser ikke tydelig nok med høyre øye til å navigere etter flaggene. GPS og den aktive ruten på klokken blir aktivert og jeg kan trygt navigere videre. YES! Dette funker, jeg smiler og fortsetter med en rolig start.
Etter en stund møter jeg en bil fra arrangøren, de har også en lege med som gjør en rask sjekk. Venstre øye er ikke hardt skadet og vil lege seg over tid. Såret over høyre øye har sluttet å blø og vi blir enig om å vente til etter dagsetappen for å gjøre noe mer. Ved målpassering denne dagen var jeg nå nede på 11. plass.
Etter målpassering ble jeg umiddelbart kjørt til nærmeste akuttmottak hvor de konkluderte med at jeg hadde fått et rift på hornhinnen i venstre øye. Såret over høyre øyelokk ville de først sy med fire sting, men når jeg fortalte at jeg skulle stille til start morgenen etter valgte de å lime istedenfor – Det ble fint.
Den kvelden fortjente jeg å spise noe godt – så jeg fant frem en hermetikkboks med «makrell i tomat» – luksus! Alle deltagere fikk i tillegg en kokt kjøttbit (ørken-katt?) og ris av arrangør. Dagen etter skulle vi løpe 100 km så kvelden før var det fokus på mye mat, ro og god søvn.
Dag 3
Med dårlig syn på venstre øyet, men ellers fin form startet jeg denne dagen bra. Etter noen timer med øde ørken står selve Sheikh Mohammed bin Rashid Al Maktoum av Dubai sammen med flere tar bilder og «heier på løperne». Fantastisk opplevelse og overveldende at han hadde valgte å vise interesse for dette løpet. Tankene gikk til Norge og reaksjonen jeg hadde fått om kong Harald hadde stått og klappet idet jeg passerer på Romeriksåsen.
Utover kvelden valgte jeg å slå følge med en annen deltager. Dette er ikke vanlig for meg, men med dårlig syn var dette ok, selv om tempo ikke blir optimal. Senere så vi en gruppe på fem deltagere som hadde valgt å løpe i feil himmelretning. Ved normale tilstander hadde jeg kanskje løpt videre, men ettersom batteriene på sporingsenhetene våre ble tappet raskere enn antatt og de med stor sannsynlighet ville bli borte, valgte jeg å hjelpe de tilbake til traséen. Vi brukte tre timer før vi var tilbake og ankom neste kontrollpunkt. – Der fikk vi potetgull! Det var stas. Denne etappen endte med å bli flere timer lenger enn antatt. 100 km og «high dunes» er i overkant av hva jeg løper, så ut på natten ble det «rask gange». Sent den natten snublet jeg fysisk over en konkurrent som ute i sanddynene hadde kollapset for så å legge seg ned å sove. Jeg kom i mål trøtt, men tidsnok til å spise frokost i fin soloppgang.
Dag 4
Siste etappe er alltid en flott dag. I motsetning til de fleste deltagere i denne type løp blir jeg bedre form etterhvert som dagene går og siste dagen gir jeg «litt mer fan». Jeg hadde et godt tempo hele veien og ved målpassering var det bare fire foran meg.
Oppsummert i løpet ble jeg nummer 8 totalt blant menn, 11 personer som brøt underveis. Ingen pengepremie – men en gjev tittel «Special Recognition Awards» med en påminnelse om alder i subtittelen «Veteran Spirit Award».
Dette var et flott løp i et vakkert ørkenlandskap. For de fleste ble dette en fin opplevelse spesielt med tanke på at dette var «first edition» og arrangørens begrensede erfaring fra så lange løp. Det som spesielt bidro til et vellykket arrangement var valg av Race director – Ole Brom. Med hans erfaring fra tilsvarende løp fikk arrangøren en forståelse av deltagernes væremåte og behov i løpet. Noen justeringer, så blir dette et fantastisk arrangement. Jeg ser allerede frem til neste år.
-
-
-
Finalekandidatene -
-
Sparer noen gram på å ta ut ryggplata -
En lett og god sekk -
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
Produkttest -
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
