Å løpe over savannene blant «The Big Five» i Afrika og i tillegg sove i telt blant de ville dyrene, er faktisk mulig.
Da jeg deltok i konkurransen «Jungle Ultra» i Peru, ble jeg fortalt om et eventyrlig løp «For Rangers» som er 230 kilometer gjennom fem naturreservat i Kenya. Elefanter, løver, geparder, hyener, vannbøfler, giraffer, sebraer og enorme neshorn – det er hva landskapet og konkurransen har å tilby.
Filmklipp fra dagene:
“There’s a difference between ‘risky’ and ‘dangerous’.
Kris King, Race Director.
What you’re doing is risky – we will be doing all we can to make sure it’s not dangerous.”
Beskrivelsen av løpet med de ville dyrene er fantastisk, men konkurransen er også et veldedighetsløp hvor alt av deltaker-avgifter og våre donasjoner går til For Rangers og «Save the Rhinos».
Beyond the Ultimate er arrangøren av både For Rangers Ultra og Jungle Ultra. Dette er en arrangør som bruker lokale ressurser, gir tilbake til lokalsamfunnet hvor løpene gjennomføres, og har med syv-åtte medisinske personer i staben sin – noe jeg liker og synes er gode rammer for et løp. Utfordringen med For Ranger er ventelisten, som er lang… Men, ved å skrive seg på ventelisten – er det alltids et lite håp.
Et par uker før løpet skulle starte, fikk jeg en forespørsel om jeg ønsket å delta – ettersom en deltaker ikke kunne starte på grunn av sykdom.
Arrangøren hadde gjennomgått ventelisten og hadde konkludert med at jeg var den som kunne stille til start på så kort varsel – og forberedt med riktig utstyr.
Det tok knapt en halv time fra arrangøren hadde sendt eposten til de fikk svar fra meg: «YES! For Rangers, here I come!»
Så gjensto det bare å fortelle familien, kartlegge eventyret, pakke og bestille flybilletter.
Normalt bruker deltakere mellom seks til tolv måneder til forberedelser for denne type løp. Grunnlaget for at jeg kan stille til start på kort varsel er min erfaring og en sponsor som til enhver tid har alt av utstyr som kreves for å kunne gjennomføre denne type løp.
Nairobi
Det var først på flyet jeg hadde ro til å bestille overnatting i Nairobi. På turene mine benytter jeg Booking.com og Airbnb. Jeg fant fort et rimelig hotell i Upper Hill som hørtes ut som en eksklusiv del av byen. Fremme i Nairobi valgte jeg – som på mine fleste reiser, å benytte meg av Uber. Da vet jeg hvem som kjører meg, jeg slipper å diskutere pris og betaling skjer via appen. Genialt. På vei til hotellet fikk jeg litt følelsen av å være i Katmandu med støvete veier og mye trafikk. Hotellet «West Breeze Hotel» viste seg å ligge i et område som var alt annet enn ekslusivt. Jeg fikk portforbud etter solnedgang, og den andre natten våknet jeg av at ble det avfyrt tre skudd utenfor hotellet.
Med portforbud syntes jeg at det ble vanskelig å få tak i mat og drikke. Men dette løste resepsjonisten ved å hjelpe meg med et par Apper til telefonen som het JumiaNow og UberEats. Med disse appenen bestilte jeg mat og drikke som ble raskt levert av lokale aktører. Jeg kunne eksempelvis bestille cocktail-pakker som het «Jumia Party» som var et brett med ferske alkoholholdige drinker i små plastglass fra en lokal bar. Som mange andre, har jeg trodd at Norge er langt fremme med å bruke ny teknologi – som Vipps o.l. Men med et forbud mot Uber – istedenfor tilrettelegging, og sett i forhold til de tjenestene jeg blir presentert for rundt i verden – har jeg etterhvert skjønt at vi kjører med håndbrekket på.
Døgnet på hotellet brukte jeg til å justere innhold og pakke ryggsekken jeg skulle løpe med. Det er et selvforsynt løp – så mat, utstyr og bekledning måtte finjusteres for å oppnå lavest mulig vekt. Dagen etter møtte jeg de andre deltagerne, og vi ble fordelt i to busser – med en ti timers busstur gjennom Kenyas landsbygd og ut på savannene.
Hva kjennetegner løpsdagene
Her er noen tanker som ofte gjentar seg oppe i hodet i et etappeløp over fem dager:
- dag 1 – glede over å endelig være igang
- dag 2 – fokus på tilpassing til miljø, utstyr og taktikk
- dag 3 – «hva er det jeg driver med» kommer snikende
- dag 4 – lettelsens dag «gi gass, du er snart ferdig»
- dag 5 – preget av å gi blaffen i alt for å komme raskt til mål
Vel fremme ved en oase tok vi med all personlig bagasje til de telt som var satt opp for oss. Fine telt med vindu og seks feltsenger – luksus!
Senere på dagen ble det kontroll av ryggsekkens innhold: Utstyr, førstehjelpskitt, navigasjon og mat med nøyaktig kaloriregnskap. Så ble det en grundig gjennomgang av krav og forventninger for gjennomføring av løpet. Jeg ble ytterligere overbevist om at i dette løpet skulle jeg ta det litt roligere og ha overskudd til å nyte omgivelsene og dyrelivet.
Da kontrollen av utstyr var ferdig, pakket vi bort personlig utstyr og koffert til en lastebil som ble kjørt til mållinjen 230 kilometer lenger fremme. Så der satt jeg, med kun klærne jeg hadde på meg og ryggsekkens innhold på knapt 7 kilo for de neste fem dager.
Bevæpnet personell fra «For Rangers» med noen enorme hunder, ble presentert for oss. Deres væremåte utstrålte en nødvendig trygghet for meg, men automatvåpen fortalte også at her er det alvor med skruppelløse snikskyttere. Vi skulle løpe igjennom fem reservat og som sikkerhet var det ca. 250 Rangere som til enhver tid passet på oss, samt to helikopter og et småfly. Rangerne langs ruten gikk ofte i ett med naturen, og like ofte skvatt jeg til når de ropte “Jambo!” fra et kratt eller en fjellhylle. «Jambo» betyr hei på swahili.
Konkurransen
Dagen vi skulle starte ble vi vekket klokken 05:00, og resten av uka var jeg også grytidlig oppe. Rutinen min om morgenen var å få en varm kopp kaffe sammen med en pakke frysetørket frokostblanding i kokende vann. Så tannpuss og morgenstell, pakke sovepose osv. i sekken, og til slutt et toalettbesøk før start.
Om å ha litt overskudd
Første løpsdag begynte 1.750 m.o.h. med litt skogsterreng, så var det motbakker opp til 2.100 m.o.h. som er ganske tung start på et løp. Det var påfølgende slettelandskap som gikk over til nedoverbakker til 1.700 m.o.h. Selv om jeg valgte å løpe et hakk roligere enn på tidligere løp, løp jeg sammen med topp fem i konkurransen. På slutten av dagsetappen løp jeg gjennom en mindre landsby, hvor befolkningen klappet langs veien og barna løp sammen med meg.
På hver dagsetappe var det tre til fire kontrollpunkt underveis med fem personer som support – der minst en har medisinsk bakgrunn. På kontrollpunktene var det stoler og feltsenger, og det ble registrert tid, helsetilstand og leverte vann.
I mål for hver dagsetappe, var rutinen min å etablere meg i et telt og ta med en feltseng ut i sola . På feltsengen lå jeg med bena høyt, spiste lunsj og fulgte med på de andre som etterhvert kom i mål. Min «lunsj» bestod av en liter vann med nydelig Recovery Drink med sjokoladesmak rett etter målgang, og litt senere en boks med «makrell i tomat» eller en krydret øl-pølse.
Totalt var det 59 deltakere av 78 startende som fullførte løpet med alle dagsetappene. Som vanlig på denne type løpe, var det flere deltakere som presset seg til det ytterste på dagsetappene, som ofte ender med at de spyr og ikke klarer å få i seg mat.
En stor andel får også problemer med «vondter» som blemmer, sår og slitne ben osv. I tillegg er det noen deltakere som blir mentalt ustabil.
For å optimalisere kroppens inntak av væske underveis og i etterkant av etappene blander vi ut vannet med tabletter, ampuller eller pulver som har saltinnhold og elektrolytter. I denne type konkurranse drikker de fleste av oss jevnt hele tiden etter målgang for å opprettholde en god væskebalanse.
Middagene mine bestod av frysetørket mat i kokt vann som jeg spiste i syv-tiden. Ved middagstider var det mørkt og mange valgte å legge seg for å hvile og sove. Jeg synes personlig det er slitsomt å «tvangsligge» i 10-12 timer. Ettersom jeg hadde godt med overskudd etter hver dagsetappe, valgte jeg å nyte selskapet rundt leirbålet til sent på kveld hvor de gode historier kom frem. Den ene kvelden dro en deltager frem en liten flaske whiskey og en annen hadde godteri ala «tyrkisk pepper» – dette er små øyeblikk som huskes og som bidrar til ekstra god stemning.
Kveldsrutine
Ved sengetid er tannpuss og toalettbesøk viktig. Høyt væskeinntak medfører at man tidvis må opp å tisse om natta – noe som påvirker søvn og hvile. For utenforstående ser det merkelig ut når jeg langt ute i villmarka står med hodelykt og studerer tissestrålen. Det er ikke for å se hvor langt jeg tisser, men for å sjekke fargen på urinen. Jo mørkere farge urinen er – desto dårligere væskebalanse har jeg i kroppen. Det betyr at jeg må fortsette å drikke vann utover natta. Tilsvarende kontroll blir gjort om morgenen. Balansert væskenivå er viktig både for ytelse dagen derpå, nyrer og kroppsfunksjon.
Før jeg kryper i soveposen har jeg etablert noen gode rutiner:
- Jeg har med en Nalgene drikkeflaske med kokt vann ned i soveposen
- for å varme meg litt ekstra og for å ha tilgjengelig drikke utover natten.
- Jeg har et par tøfler stående ved sengen til bruk for toalettbesøk om natten
- lette tøfler tar jeg med fra hotellet i forkant av konkurranser
- Jeg setter opp vibrasjonsalarm på klokken for ønskede klokkeslett.
- Jeg har en hodelykt festet til soveposen eller rundt halsen for toalettbesøk om natten
- det er viktig at hodelykten har rødt lys – da blir ikke de andre i teltet vekket.
- Jeg legger en buff over øynene for å slippe sand og lys
- På dagen bruker jeg også buff til å beskytte meg i sandstorm – klippe to hull for øynene.
- Jeg bruker ørepropper for å ikke bli forstyrret av andre gjennom natten
- Jeg bruker løpe-klærne mine som hodepute eller har de nederst i soveposen
- da er klærne tørr og varm til dagen etter.
Selv om dyrelivet var rikt, var naturen med de store slettene ganske ensformig. Vi løp på grusveier og stier over store vidder med utallige bakker. Den andre ettermiddagen mens jeg spiste middag løp det fem giraffer forbi, og litt senere ble vi sittende å se på en løve som jaktet på en sebraflokk bare en kilometer lenger borte – fantastisk.
Den tredje dagen løp vi i litt tettere vegetasjon og de ville dyrene kom nærmere innpå oss. Målgang var ved en veldig flott range og leiren lå inn mot en skog som omkranset et lite fjell. Etter målgang denne dagen, kom det et par Rangere over til leiren med en elefantmor og ungen hennes. Dette var ville elefanter, men de var også svært glad i gulrot derfor oppsøkte de ofte Rangere. Vi fikk lov til å mate den lille elefanten – og til slutt fikk jeg også lov til å mate moren. Den påfølgende natten ble vi stadig vekket av svært nærgående løver som gikk rundt og brølte noe voldsomt.
Dag fire startet med en fantastisk trasé gjennom flotte omgivelser i et dyptgående elveleie. Senere den dagen møtte jeg et sort neshorn som sto ti meter unna å klø seg selv i en busk – vanvittig! Den dagen ble både varm og lang.
På dag fem måtte vi – som var blant topp ti, vente en time med å starte etter at de andre. Dette for at alle deltagerne skulle komme mer samlet inn i mål og være mer sosialt. Ulempen var at de første kontrollpunktene hadde mange deltagere. Denne siste dagen var preget av uendelige rette strekninger over åpne steppelandskap. På et tidspunkt var jeg helt alene uten noen Rangere å se, og pulsen begynte å stige da jeg oppdaget en stor elefant på ca. fem hundre meters avstand – som begynte å løpe rett mot meg. I neste øyeblikk kommer overvåkingsflyet rett over hodet mitt og flyr ned i mellom meg og elefanten. Elefanten endrer tempo og litt retning, men det er ikke før flyets andre runde at elefanten velger å stoppe opp. Samtidig hører jeg at det kommer en bil kjørende i stor fart bak meg. Da er situasjonen under kontroll og det er bare å fortsette å løpe. Mot slutten av dagsetappen løp vi igjennom en safaripark hvor biler med uvitende og forskrekkede guider ropte at det var ville dyr i området og at jeg måtte komme meg inn i bilen. Jeg måtte smile og tenkte «dere skulle bare vist» der jeg løp videre. Tankene gikk tilbake til de ville øyeblikkene med nærkontakt av antilope, neshorn, elefanter, giraffer og en stor bøffelflokk.
Målområdet den siste dagen var lagt til ekvator-linjen hvor vi fikk servert etterlengtet brus, ingefær-øl og vanlig øl.
Etter målgang og pust i bakken ble vi fortløpende kjørt til en luksuriøs safari-range hvor vi ble innlosjert i flotte telt/hytter på stylter noen meter over bakken. Der fikk vi igjen bagasjen vi hadde levert ved start av løpet. Da var det spesielt godt å ta en dusj med såpe og få på rene klær.
Oppsummering
Et løpende safari – 230 kilometer fordelt på fem dager hvor alle med løpsglede kan delta. Det ble en sjette plass for meg som jeg var godt fornøyd med – men plassering ble sekundært i dette løpet med fokus på veldedighet og dyreliv. Dette var over all forventning angående nærkontakt med ville dyr og løpet vil bli plassert høyt oppe. Dette er det mest opplevelsesrike løpet jeg har deltatt i – fra antiloper om morgenen til løver på kvelden .
Det som var spesielt i denne konkurransen var at deltakere som ikke klarte å gjennomføre dagsetappene på angitt tid, fikk mulighet til å starte dagen etter og således være med videre i opplevelsene – men da uten å få være med på den offisielle deltakerlisten. Med denne tilnærmelsen kan «alle» som er glad i å løpe få stille til start. Forutsetningene for deltakelse i dette løpet vil være løpskapasitet og godhjertet samle inn penger for donasjon til «Save the Rhino» noe som alle uavhengig av løp bør gjøre minst en gang. I tillegg til løpskapasitet, er det nødvendig med riktig bekledning og godt utstyr.
Mitt utvalg for Kenya finner du her:
- Utstyr og mat for steppelandskap i Kenya
- Bekledning for 230 kilometer over steppene i Kenya
- Navigasjon og kontroll
- Konkurransen – For Rangers
