Forberedelser:

Oslofjorden Rundt – 175 km ble arrangert en måned etter at jeg hadde gjennomført 4desert sitt 250 km løp i Equador – (filmklipp) og var for meg planlagt som en avslutning på løpesesongen i 2015. Jeg har ikke vært noe tilhenger av lange asfaltløp, men hadde bestemt meg for å løpe Oslofjorden Rundt da det er en kombinasjon med stiløping og asfalt.
Jeg hadde noen personlige utfordringer før start:

Oslofjorden Rundt er rett etter et 250 km løp og kroppen er fortsatt litt sliten da jeg ikke har fått bygget opp musklene på kroppen igjen.
Jeg har et avrevet leddbånd som gjør at jeg tråkker lett over. Jeg kompenserer med å løpe med høyrefoten litt «utover». Litt spent på om hvordan vil det fungere på en så lang og ensformig løpsetappe – asfalt.
Jeg løper for å oppleve noe eventyrlig, nyte natur, omgivelser og hyggelig selskap. Dette viste seg ved nærmere gjennomgang av løypa å være et nesten rent asfaltløp.

Utstyr

Av type sekk valgte jeg en enkel vest med plass til drikkeflaske og energi i lommer foran og rygg med lomme til regnjakke og vindbukse. Værmeldingen viste 5 – 9 grader og overskyet, så shorts var selvskrevet. Ettersom vi skulle løpe langt på asfalt valgte jeg et par sko med mye såle og som i etterkant viste seg å fungere perfekt, men burde ha vært et halvt nummer større– Bondi 4 fra Hoka One One.
Musklene blir banket ekstra mye når jeg løper langt på asfalt så ”kompresjonslegg” er viktig for meg.
På overkroppen ble det hurtigtørrende t-shirt og vest for vind og dagtid samt tynn ulltopp og langarmet for påfølgende natt, samt lang en overtrekk/vindbukse.

Oppmøte

For å slippe å stå opp klokken fem hjemme i Hakadal, dro min kone Wivi og jeg til Moss kvelden før. Wivi hadde på forhånd sagt seg villig til å følge meg igjennom hele løpet på godt og vondt. Hun hadde med aktiv kjølebag med mat, Jetboiler, sovepose, musikk, klesbytte og ellers alt som hun mente var viktig for seg selv og for å overleve et døgn i bilen. Ettersom jeg er Pesco vegetarianer hadde hun med spesialmat til meg. Av erfaring vet jeg at på løp som dette deler de for det meste ut pizza, pølse, cola og litt banan. Så det blir et etegilde for de fleste.
På hoteller sover jeg dårlig og er «urolig i kroppen» og det ble knapt fire timers søvn.

Kjøkkenet på hotellet åpnet ikke før 08:00 som var samtidig som løpsstart, så det ble laget en provisorisk tallerken med en merkelig konsistens av havre»grøt». Denne ble oppvarmet i mikrobølgeovn av resepsjonsdama før vi dro til startområdet.
Start var ved jernbanestasjonen i Moss og da jeg ankom var allerede de fleste deltagerne møtt opp. Starten skulle gå klokken 08:00, men det ble nesten en halvtimes forsinkelse ettersom GPS-sporingsenhetene var forsinket fra Horten.

Starten på en god dag

Fra Moss gikk mesteparten av løpet langs kyststien som har en variasjon mellom sti og grus, og jeg løp sammen med en liten gruppe med fint tempo. Med fint vær og nydelig utsikt ble dette rammen for en god dag i løpesko. De fleste løperne hadde løpt denne distansen tidligere, noe som forenklet navigeringen. Jeg hadde noen tissepauser som medførte at jeg måtte navigere alene etter et lite kart og da ble det straks vanskeligere. Jeg måtte derfor stoppe flere ganger i veikryss hvor jeg var usikker for å vente på andre deltagere som hadde løpt løypa før og hadde bedre kontroll på veivalget. Ved å stoppe unnslapp jeg store feil i navigeringen, men med mye venting måtte jeg gi gass deretter.

Kontrollpunkt

NRK er med - På el-sykkel! — NRK er med – På el-sykkel!

Det var på forhånd satt opp fem kontrollpunkt med god oppfølging, servering av mat og drikke frem til Sørenga i Oslo.

Energi og næring

Fra start hadde jeg med en banan og noen poser med Tailwind til min drikkeflaske. På forhånd hadde jeg bestemt at når jeg kom til kontrollpunktet på Ingerstrand skulle jeg stoppe opp for påfyll av drikke og litt fast føde. Jeg hadde fra tidligere en «funky frokost», plukket opp en bananbit, rosinbolle og drukket en kopp Cola. Det var Cola og annen drikke men dårlig med rent vann på kontrollpunktene. Frem til Ingerstrand kjente jeg at magen ikke var helt fornøyd med frokosten og påfølgende blandingen. Etterfyllingen på Ingerstrand forårsaket at jeg spydde opp alt som hadde gått ned tidligere i magen. At jeg tømmer magen på denne måten er meget sjeldent, men av erfaring er det da bare en ting som fungerer for magen – Coca Cola. Men da må Colaen være temperert og kullsyren må ristes ut for at det skal gå lett ned. Erfaringsmessig har også druesukkertabletter fungert som tilskudd etter at magen har stoppet opp, så da var det å få fruen som ikke var så langt unna til å finne frem en pakke med druesukker, gjøre storinnkjøp av Cola og begynne å riste ut kullsyre og temperere flaskene, for veien til Horten er lang.

Jeg løp videre fra Ingerstrand alene og da jeg kom frem til Mosseveien ble jeg påminnet om hvorfor jeg ikke liker denne type løp – ASFALT. Ikke bare asfalt, men eksos, støy og støv/sand som pustes inn og knaser mellom tenner. Da jeg ankom Oslo var det litt vanskelig å forholde seg til kartkoordinater og masse folk på lørdags shopping. Dette medførte noen ekstra kilometer for meg før jeg fant riktig løype fra Aker Brygge og veien utover mot Sjølyst.

Sandvika og mål?…

Jeg ble løpende alene resten av turen ut til Sandvika som også var mål for 85 kilometerkonkurransen. Jeg hadde på forhånd bestemt at her skulle jeg ta en god pause for å se om jeg kunne få i meg litt næring som er viktig for kropp og muskulatur. Jeg fikk der beskjed om at deltagere lenger bak som skulle løpe den lange distansen hadde gitt beskjed på forskjellige kontrollpunkt om at de ville bryte løpet ved målgang i Sandvika. Selv om arrangøren ønsket det, hadde jeg ikke noe lyst til å fortsette alene med de utfordringer jeg hadde med manglende mat og dårlig navigering.
Jeg ankom Sandvika på tiden 8:52 som for meg er ok, men ikke noe å hoppe i taket for. Men, det var bare fire minutt etter førsteplass og to minutt før andre plass for 85 kilometer konkurransen så misfornøyd var jeg ikke, men innerst inne plaget det meg at dette ikke var mitt opprinnelige mål…
Jeg byttet på meg til tørre klær og ble revet med i stemningen hvor vi heiet andre deltagere inn i mål. Etter en stund fortalte arrangør at det var deltagere lenger bak som nå ønsket å fortsette på den lange etappen, og da arrangøren i tillegg tilbød seg å vise vei videre – ble gløden i meg tent. Jeg tok en telefon for å forsikre meg om forsvarligheten å gjennomføre løpet med bare Cola og druesukker som energitilskudd. Jeg fikk ok, men på grensen. Deretter ble det en telefon til min eldste datter for å høre hennes synspunkt som var ”kjør på!”. Wivi satt allerede i bilen og var klar, så klokken 18:22 satte jeg kursen mot Horten med litt stive lårmuskler.

Følgebil og nødblink

Arrangøren vist meg vei opp til Asker og forsvant. Da var det Wivi som tok over og via SmartTracker og Google Maps guidet hun meg på de riktige veiene. Fra Liertoppen var på det bekmørkt på riksveien og jeg hadde garantert ikke fortsatt uten følgebil. Jeg hadde rødt blinkende lys på sekk og hvit lys foran, samt hodelykt. Men med tidvis manglende gangvei hvor jeg løp på veiskulder kombinert med rånebiler og lørdagskveld, var dette ikke forsvarlig. På de farligste strekningene kjørte Wivi tett bak meg med nødblink, og utover natta tror jeg hun flere ganger vurderte å kjøre meg ned for å avslutte løpet, men hun hentet seg fint inn igjen hver gang.

Stive lår og rask gange

Etter Drammen og opp bakkene mot Svelvik Fv 31 stivnet mine lår og jeg fikk vanskeligheter med å løpe. Jeg var klar over at dette ville skje på et tidspunkt med manglende elektrolytter og næring til kroppen. Jeg klarte deretter å få i meg fire YT-restitusjonsdrikke sammen med litervis med Cola på resterende distanse – så litt påfyll til musklene ble det, men langt fra nok.
Via kartet på SmartTracker kunne Wivi informere om at det bare var to andre konkurrenter som var med videre. Etterhvert fortalte hun meg at konkurrentene – en etter en – avvek fra løypa på kartet og tok en annen vei fra Drammen, opp E18 og Kobbervikdalen, noe som sparer både tid og høydemeter. Etter denne beskjeden lukket Wivi høflig vinduet på bilen forsvant for en god stund.

Målgang

Arrangøren kom kjørende flere ganger i løpet av natten med påfyll av godt humør og god service, men distansen fra Drammen via Holmestrand til Horten var veldig ensformig og kjedelig.
Ved bakkene ned til Horten orket jeg ikke å løpe mer og fant frem noen sammenleggbare staver for å sysselsette meg og holde meg våken.
Ved målpassering var jeg først og hadde brukt over tolv timer fra Sandvika og forbedret løyperekorden med tre timer. Totalt ble tiden 22:57:09 noe som er tilfredsstillende med stive lårmuskler, Cola og druesukker som drivstoff.

Konklusjon

Flott løp frem til Ingerstrand, men deretter mistet jeg gløden ettersom asfaltløp er ikke noe for meg.
I forbindelse med en lengde på nesten 18 mil langs trafikkert vei på lørdagsnatt, samt at jeg ikke fikk i meg mat ble fornuftighetsstrikken strukket lenger enn noen gang. Denne type tyning av kropp med manglende elektrolytter og mat, medfører dehydrering og muskelnedbryting som kan være farlig om du ikke kjenner kroppen din godt.
Jeg følte en viss trygghet i at jeg hadde følgebil med nødblink (min kone) hele natten. Jeg hadde aldri fullført uten følgebil med nødblink. Det å måtte løpe på veiskuldra langs fylkesveier lørdagsnatt med masse «rånebiler» er ikke forsvarlig.