Jeg har løpt og konkurrert over de store fjellkjedene i verden, gjennom de farligste ørkenene, isen på Grønland og dypt i jungler. Oppsummert har det vært varmere enn 60 grader, kaldere enn -45, luftfuktighet på over 90% og høyere enn 6.000 meter over havet. Nå skulle jeg så langt syd det er mulig å konkurrere – helt til Antarktis!
Presse
Finansavisens sportsmagasin
- Romerikes blad
- Varingen
- Kondis
- Romerike Ultraløperklubb
- Outside Magazine
- The Last Desert (Antarctica) – Red Bull and Phonocular.
Den 18. oktober skulle jeg forlate byen Ushuaia som ligger syd i Argentina med ekspidisjonsskipet m/v Plancius. Båtturen ville gå ut den kjente Beagle kanalen, via Mackinlay passet og ut på åpent hav for et par dager.
Målet var Trinityhalvøya i Antarktis, hvor sekstien deltagere starter et selvforsynt løp med oppakning og mat. Utfordringen var 250 kilometer fordelt på seks løpsdager. 
Med meldte temperaturer ned til -25 celcius ville denne konkurransen spesielle krav til bekledning og utstyr.
Sannsynligheten for å fullføre er knyttet til gode forberedelser. Deltagere av dette løpet er bevist på at det vil bli krevende både fysisk og mentalt. Det fysiske får deg gjerne til start, men det er den mentale delen som drar deg igjennom løpet.
På bakgrunn av det røffe været, kulden og det tøffe terrenget anbefalte arrangøren å spise seg godt opp på fettholdig mat før og ha tilsvarende fettholdig mat under konkurransen. Utfordringen min er at jeg ikke spiser kjøtt, har en 6,8% fett på kroppen og jeg hadde 13 dager å forberede meg på. Med dette som grunnlag er riktig kost og næringstilskudd spesielt viktig.
[youtube https://www.youtube.com/watch?v=tlagf9m_E_U]
Forberedelser
Utstyr til Antarktis:
I forkant av konkurranser er jeg veldig nøye med valg av utstyr. Med Oslo Sportslager som sponsor er jeg heldig og kan velge fra øverste hylle blant leverandører og kvalitetsprodukter. I denne form for konkurranse er deltagerne pålagt fra arrangør å ha med en del obligatorisk utstyr og bekledning som er et minimumskrav. Dette for å være trygg på at en minimum av sikkerhet er ivaretatt blant de enkelte deltagere.
Reisen
Den 18. November forlot jeg byen Ushuaia som ligger syd i Argentina med ekspedisjonsskipet m/v Plancius. Båtturen ville gå ut den kjente Beagle kanalen, via Mackinlay passet og ut på åpent hav for et par – tre dager.
Destinasjon var Trinityhalvøya i Antarktis, hvor seksti-en deltagere skulle starte et selvforsynt løp med oppakning og mat. Konkurransen strakk seg over 250 kilometer, fordelt på fem løpsdager.
Med det som utgangspunkt bestilte jeg flyreisen på Expedia.com med ankomst et par dager før avgang med ekspedisjonsskipet. Arrangørene fortalte at det kunne forekomme kanselleringer på flyavganger til Ushuaia på grunn av dårlig værforhold, så det ville være smart å være tidlig ute. Båten ville gå 18. November til angitt tidspunkt uansett, så her gjaldt det å være klar ved avgang.
17.11.2016
Flyturen gikk via Frankfurt og over til Buenos Aires med trange flyseter. I Buenos Aires skulle jeg videre fra en nasjonal flyplass og var usikker både på fremkomstmiddel og om jeg ville nå frem til neste flyavgang. I passkontrollen oppdager jeg ved en tilfeldighet at noen foran meg snakker norsk. Jeg blir ikke mindre lykkelig når det viser seg at et par av de i tillegg skal til Ushuaia på samme fly og har sjåfør som venter. Flyturen fra Buenos Aires til Ushuaia tok tre og en halv time og var ekstra kjedelig da det ikke var filmfremvisning eller servering.
Ushuaia er den sørligste byen i Sør-Amerika og ligger i området som navngis som Patagonia.
Jeg bodde i en toroms leilighet fordelt på to plan og leid via Airbnb. Leiligheten hadde murfliser på gulvet og tydeligvis stått ledig en stund, for den var iskald. Med EN gassovn ble det varmt først dagen etter.
Byens hovedgate er fylt med sports- og ekspedisjonsbutikker og har et tydelig preg av å være en aktiv turistby. Prisnivået er litt lavere enn Norge, men resturantene er halve prisen. Det servers mye godt kjøtt og sjømat, spesielt kongekrabbe. Været er som på Sunnmøre, to-tre årstider på en og samme dag.
Dagen etter ankomst til Ushuaia dro jeg opp i fjellene for å bli kjent med naturen, omgivelsene og miljøet.
Jeg fikk sitte på med en guide som på veien stoppet hos en Husky-farm drevet av en tidligere verdensmester i hundespann-kjøring. Jeg ble ekstra godt ivaretatt når jeg kunne fortelle at jeg selv hadde Husky.
Etter noen timer i skogen endte jeg opp ved en innsjø hvor jeg hadde avtalt å treffe guiden igjen. Ved en hytte ble det servert mat og vi ble deretter kjørt tilbake til Ushuaia.
Jeg ble litt skuffet over naturen i denne delen av Patagonia. Naturen er flott, men ikke eksotisk og overraskende som ønsket. Den er skremmende lik naturen på vestlandet i Norge.
Bever
På 70-tallet ble det satt ut 25 beverpar og ettersom det ikke finnes rovdyr i dette området har bestanden nå vokst til over 200.000. Beverne gjør stor skade og setter synlige merker i naturen. Det er gjort forsøk på skape entusiasme rundt jakt på bever som mat uten å lykkes. Myndighetene invitere stjernekokker for å lage matretter av beverkjøtt, men selv dette har mislyktes.
Ekspedisjonsskipet MV Plancius som skulle være vår base og hjem for konkurransen i Antarktis, ankom havna og eventyret kunne starte. Jeg nøt den siste middagen på tørt land før vi skulle sette seil for Antarktis dagen etter.
18.11.2016
Endelig skulle vi ombord på MV Plancius som skulle være vårt hjem og fremkomstmiddel til og i Antarktis. Jeg hadde tidligere blitt fortalt av norske sjømenn at dette var en liten båt som rullet mye i sjøen, noe som viste seg i ettertid å være riktig.
Før vi bordet skipet hadde arrangøren et status og informasjonsmøte på et hotell i byen. Her møttes for første gang alle konkurrentene som skulle delta. Det er et stort spenn i personligheter; de helt «normale» og ydmyke i den ene siden av skalaen og personligheter som var så høy på seg selv at de regelrett så ned på andre.
På møtet ble det presentert krav til utstyr og noen gode råd for det arktiske klimaet. Deretter var det en times pause for at de som manglet utstyr kunne kjøpe dette før avgang. Utstyret mitt og legeerklæring ble godkjent.
Jeg hadde ikke lest IAATO-reglementet godt nok, for der er det beskrevet at nøtter, frø og tørket frukt er forbudt på Antarktis. Salte nøtter, tørket frukt og Tailwind var etter min plan kosttilskuddet jeg skulle benytte istedenfor sports-gel o.l. Tailwind og proteinpulver ble fratatt meg tidligere da jeg på en amatørmessig måte hadde puttet dette i «anonyme poser» uten innholdsbeskrivelse. Som erstatning kjøpe jeg enkelt og greit et par – tre kilo mini- Bounty med mørkt sjokoladetrekk. Bounty innholder kokos, kokosolje og sjokoladetrekk av mørk sjokolade. Bounty har for meg nok fett, karbohydrater og kalorier – og med bare to tilsetningsstoffer, så fungere dette flott og smaker godt.
Før avgang var jeg ombord på den norske fisketråleren som lå utenfor MV Plancius. Her ble jeg av sunnmøringer vist rundt, servert kaffe og noen røverhistorier. De bemerket med latter at båten jeg skulle reise med er nesten halvparten av størrelse i forhold til deres fiskebåt. Litt bedre sammenlikning er å si at den er ca. 1/3 del av Hurtigruten.
Ombord på MV Plancius ble vi inndelt i lugarer og siden min påmelding kom langt etter de andre deltagere ble jeg plassert i en lugar med en «stor» ekspedisjonsdeltager fra England. 
Båten er fra 70 tallet men holder en god standard både på lugarer og omgivelser. Før avgang var vi igjennom obligatorisk drill innen sikkerhet, rutiner og evakueringsprosedyrer.
19.11.2016
Godt ute på havet rullet båten godt, men det var fint vær. Vi så tidlig en blåhval i horisonten, men deretter var det bare albatross og litt andre sjøfugl å se. 
Tiden gikk med til å lese, sove og spise. Som et krav ble «alt» utstyr og bekledning som skulle bli med på land i Antarktis desinfisert, støvsugd og vasket.
Sove gjorde jeg litt mer enn normalt på grunn av reisesyketablettene. Vi fikk på hele turen servert god mat og tre retter til middag. Vi var som «cruiseskip-passasjerer» på økonomiklasse.
Personen som jeg delte lugar med snorket grusomt og selv med øreplugger og støyreduserende hodetelefoner fra Bose fikk jeg ikke sove.
20.11.2016
Fortsatt bare hav. Vi hadde fra denne dag briefingmøte med ekspedisjonsskipets leder et par ganger i døgnet.
Foruten om frokost, lunsj og middag slapper de fleste av med en bok. Men, som en bonus på turen fikk de som ønsket opplæring og sertifisering som guide for Antarktis. Dette ble gjennomført med daglige foredrag som omhandlet alt fra krill, tidligere ekspedisjoner, snøtyper, istyper og funksjon, dyreliv og forskjellige forskningsresultat utført i Antarktis. Foredragene blir holdt av forskere, historikere og ekspedisjonsledere.
21.11.2016
Dritt lei av snorking fra han jeg delte lugar med tok jeg min arktiske soveposen med til biblioteket for å få sove godt EN natt. Det var behaglig å våkne noenlunde uthvilt i litt friskere luft enn nede i lugaren. Når det er sagt ble vi vekket 05:30 hver dag, så begeistringen er ikke så overveldende.
Konkurranseform
I motsetning til de andre løp i serien til 4deserts hvor det er dagsetapper med en forhåndsdefinert lengde med ny destinasjon som mål hver dag skal vi nå løpe så langt vi orker innen et gitt tidsrom hver dag (10, 10, 14, 12, 10 og 10 timer). Vinneren vil være den som når 250 kilometer først eller har flest kilometer ved utgangen av siste løpsdag.
Med dette som grunnlag vil alle deltagere få et godkjent og «gjennomført» løp om de stiller til start hver dag.
Et annet avvik er at vi må ha med en personlig dropbag hvor sovepose, arktisk jakke og ekstra matrasjoner som blir oppbevart ved kontrollpunkt og ivaretatt av funksjonærer.
Jeg hadde planlagt å ta det rolig første dagen, ettersom jeg ikke har løpt lange distanser på flere måneder og følte meg litt «rusten».
1. løpsdag:
Dette var dagen alle på ekspedisjonsskipet hadde ventet på. Konkurransen skulle starte og første dag skulle vi løpe på King George Island. Distansen inkluderer russisk, kinesisk, uruguayanske og chilenske områder og baser som har et enkelt veinett som vi til tider skulle løpe på. Det skulle vise seg at de enkle grusveiene med is eller grus gjorde det mulig å holde et høyere tempo enn de kommende dagsetappene av konkurransen. Når arrangøren i tillegg velger å tildele flest timer på denne etappen, vil det være mulig å legge lange distanser bak seg. Uvitende om at de neste dagsetappene blir med snø til knærne følger jeg min strategi om å ta det med ro og løpe meg “inn” i løpet den første dagen.
Terrenget var en blanding av snø, grus og is. Allerede tidlige på dagen var sola veldig skarp og behovet for solbriller med glass av kategori 4 ble bokstavlig synliggjort. Jeg hadde som de fleste på forhånd smurt meg godt inn med solkrem faktor 50, men med tyve timer sollys per dag merket jeg at dette kunne bli knapt. Dagsetappen gikk fint, spiste Bounty underveis og jeg hadde godt med overskudd ved målpassering. Jeg endte på 6. plass med 75,88 km tilbakelagt.
Etter løpet ble vi fraktet tilbake til ekspedisjonsskipet og sjøreisen til neste destinasjon startet umiddelbart.
Dagens resultat ble:
1. Kyle McCoy – USA – 91,2 km
1. Filippo Rossi – SWI – 87,8 km
3. Andrea Girardi – ITA -87,8 km
4. Tommy Chen – TWA – 87,2 km
6. Frode Lein – NOR – 75,88 km
2. løpsdag:
Ekspedisjonsskipet ankom om morgenen til Deception Island. Dette er en aktiv vulkan som brøt ut tusenvis av år siden etterlot seg en liten ring av land med vann i midten. Du kommer inn i sentrum øya via en smal passasje som tar deg inn via krateret av den gamle vulkanen. På øya finnes det varme kilder hvor det er mulig å bade og svart sandstrender som ikke har snø på grunn av den termiske aktiviteten.
Løpet startet på Telefon Bay som er en av de sorte stendene og området hvor hvalfangere hadde base når de jaktet. Vi løp deretter i snøen, langs kanten av et krater og resten av dagen var det på snø, stein, sand og leire.
Dagens resultat ble:
1. Kyle McCoy – USA – 57kms
1. Tommy Chen – TWN – 57kms
3. Frode Lein – NOR – 54kms
3. løpsdag:
Vi startet som planlagt 9:30 på Weds.
1. Kyle McCoy – USA – 75,6kms
1. Tommy Chen – TWN – 75,6kms
3. Filippo Rossi – SWZ – 72,8kms
4. Frode Lein – NOR – 71,4kms
Etter gjennomført løp i skarpt lys og sol fikk vi ombord på ekspedisjonsskipet servert krydret suppe. Jeg skvatt til da jeg kjente at hele ganen «brant» når jeg skulle drikke. Legen forklarte at jeg fra solens gjenskinn i snøen hadde fått solforbrenning i ganen. Suppen ble deretter fortært med sugerør ned i halsen.
4. løpsdag – avlyst:
Dette skulle bli en lang dag og vi var fire som hadde et håp om å fullføre de 250 km. Været var ustabilt og det blåste fra «alle» kanter ved start og vi ble stoppet på et kontrollpunkt etter bare 11,4 km. Da fikk vi beskjed om å evakuere til landgangbåtene øyeblikkelig. Evakueringen skyldtes vindretning og økt vindhastighet. Det var flere som ble irritert ettersom vinden ikke virket så skremmende for oss som løpere. – Da kom forklaringen fra ekspedisjonslederen som fikk opp tempoet på evakueringen:
«Vær-endringen som pågår endrer havstrømmen og presser is inn mellom ekspedisjonskipet og landområdet vi befant oss på. Med for mye is i sjøen vil det ikke være umulig å evakuere med gummibåt og vi risikerer å bli værfast på land i flere døgn».
Alle kom seg ut til ekspedisjonskipet før isen pakket seg sammen.
5. løpsdag:
Dette ble dagen vi fire i tet skulle avslutte. Jeg løp som de siste dagene med Kyle; jeg trakk i motbakkene og Kyle når det gikk nedover. Men ettersom Kyle hadde løpt flere kilometer de tidligere dagene ble han før ferdig enn meg. Når Kyle var ferdig økte jeg hastigheten betraktelig og avsluttet de 250 kilometer med økende tempo og et slitent men godt smil. Vi var fire personer som avsluttet de 250 kilometer denne dagen.
Det som var litt uventet informasjon var at vi fire var de første i historien – helt tilbake til 2006 som hadde fullført de 250 kilometerne!
6. løpsdag:
Denne dagen kunne jeg være turist sammen med de tre andre som var ferdig med de 250 kilometerne. Vi fikk valg mellom isklatring, kajakkpadling, fjellbestigning eller være tilskuere for de resterende som løp videre denne dagen. Det morsomste jeg gjorde denne dagen var å oppsøke en stor pingvin-koloni. Fire andre deltagere fullførte det 250 kilometer som var målet for konkurransen. De resterende av alle 61 deltagerne stilte til start de tidligere og denne dagens etappe, så alle fikk en flott medalje.
Oppsummering
Jeg er veldig fornøyd med resultatet som ble en sammenlagt fjerde plass.
Jeg har en heltids kontorjobb i motsetning til konkurrentene i toppen som er profesjonelle sponsorløpere på heltid. Konkurrentene med topplassering hadde på forhånd vært i Patagonia eller Canada å trent i snø flere måneder i forkant. Snittalderen på de foran meg var 31 år, så i kontrast til mine 48 skal jeg smile godt.
Det ble en evakuering rett etter start på fjerde dagsetappe. Det ble derfor fire dager med løping og en god 4. plass bak annet sammenlagtvinner for 2016 (alle løp i 4deserts serie) og jeg var 15 minutt bak 3. plassen.
Vi som var de fire første, fullførte i tillegg et døgn tidligere enn hva arrangøren hadde forventet og var de første i historien til å fullføre alle de 250 kilometerne.
Totalt var det 61 konkurrenter som var spesielt invitert gjennom to år med resultater å vise til fra tidligere tilsvarende konkurranser.
Det var bare åtte av seksti-en personer som klarte å fullføre 250 kilometer.
http://www.4deserts.com/thelastdesert/results
Filmer fra løpet
[youtube https://www.youtube.com/watch?v=IP-nr10j73w&w=560&h=315]
Fra 4deserts
[youtube https://www.youtube.com/watch?v=2Ap2I0_70_A]
[vimeo 196129476 w=640 h=360]
The Last Desert from Phonocular on Vimeo.
Fra 2014 (uten oppakning)
[youtube https://www.youtube.com/watch?v=2xMxcaVg3II]
