For et par år siden ble jeg kontaktet av en misjonær som ønsket hjelp til å lage struktur i treningen for en aktiv løper i Tanzania. Det ble vanskelig å si nei. Jeg fikk senere besøk av løperen – Gaudence Lekule som både er hyggelig og en svært god løper. I likhet med Nepaleserne som jeg hjelper – er det lite penger, ingen strategi og lite kompetanse – men stor entusiasme…
Rekorder opp Kilimanjaro
Gaudence jobber daglig som guide for turistgrupper på Kilimanjaro. Det er er hovedsakelig to grupper; den ene som har satt av fem til syv dager for å nå toppen og de med kortere tidsramme på tre til fem dager som får tillatelse til gå opp til «Horombo Hut» på 3720 m.o.h. Gaudence har over 160 turer til toppen av Kilimanjaro som har seks- syv kjente ruter med forskjellige utgangspunkt og lengder.
På noen av rutene blir det årlig gjort rekordforsøk. Gaudence har den Afrikanske rekorden opp og ned Umbwe Route med 8 timer og 6 minutt som er samme ruten hvor Killian Jornet har rekorden på 7 timer og 14 minutt. Rekorden opp og ned uavhengig av rute har Karl Egloff som er bosatt i Sveits – men opprinnelig fra Ecuador. Han løp opp Umbwe Route og ned Mweka Route på 6 timer og 56 minutt i august 2014. Marangu Route er den lengste ruten nasjonalparken foretar tidsmåling- langs denne ruten er det tre bemannede hytter som gjør det enkelt å registrere passeringene.
Bucket-list og personlige mål
Da Gaudence fortalte om sin bragd opp Kilimanjaro spøkte jeg med at vi burde løpe opp sammen en gang. Gaudence parerte i fullt alvor at det var en god idé. Etter noen kontrollspørsmål utviklet spøken seg til et av mine fremtidig mål – «Kilimanjaro på et døgn» og dette er et fint eksempel på hvilke verdier jeg tillegger mine mål.
Personlig utvikling
Med en arbeidssituasjon hvor alt haster avgårde og jeg etter hvert går jeg over til å bare fungerer mer enn å leve – har jeg begynt å ta pauser. Dette er pauser som bryter opp den daglige rytmen med utfordrende eventyr som mål.
I eventyrene er jeg selv midtpunktet – med mine utfordringer og mål. Det å være utilgjengelig gir meg tid til refleksjon og ettertanke. Jeg får rom til å korrigere retningen i livet og gleder meg over den verdi familie og venner gir meg i hverdagen. Å løpe langt og lenge er for meg som å dra ut en propp – det tømmer bevisstheten for problemer – uten at jeg trenger å finne et svar eller løsning. Målene jeg søker skal gi meg en mestringsfølelse mentalt og fysisk med flere plattformer; styrke, utholdenhet, motivasjon, utstyr, risikovurdering, kultur og verdier.
I desember 2019 hadde jeg noen ekstra feriedager til gode som jeg skulle avholde og kanskje fikse litt i huset. Det var først da min kjære foreslo at jeg skulle ta en fjelltur at jeg utnyttet situasjonen, tok kontakt med Gaudence – som tilfeldigvis hadde fri. Avgjørelsen var enkel, og et par dager senere satt jeg på flyet til Tanzania.
Dødsfall og akklimatisering
Utgangspunktet mitt var å fullføre en tur opp og ned på et døgn – for så å rekke julebordet hjemme i Norge et par dager senere. Den største usikkerheten i dette eventyret var mangel på tid for akklimatisering. Denne usikkerheten var en risikoen jeg aksepterte og kunne kontrollere godt ut fra tidligere erfaringer med løpeturer i høyder fra 4.000 til 6.048 moh i Bolivia, Nepal og Andes-fjellene. Ikke at jeg tåler noe spesielt mer enn andre, men jeg kjenner symptomene bedre og er mer kontrollert.
Kilimanjaro er Afrikas høyeste fjell og svært populært å bestige, men med mange unødvendige redningsaksjoner og flere dødsfall har det blitt strenge restriksjoner for å gå inn i nasjonalparken. Årlig dør om lag ti personer i forbindelse bestigning av Kilimanjaro, hovedsakelig på grunn av høydesyke og senest i 2017 døde en nordmann på vei opp. Å kjenne sine egne begrensninger i dette prosjektet er viktig vel vitende om at Karl Egloff brukte to måneder med trening oppe på Kilimanjaro for å kunne akklimatisere godt og yte maksimalt da han satte verdensrekord og supermannen Killian Jornet brukte to uker før han satte sin rekord.
Det farlige med store høyder og manglende akklimatisering er høydesyke. Høydesyke er så alvorlig at halvparten av de som ikke får behandling dør innen 24 timer viser en studie fra 2013.
Faresignaler
Når jeg kommer opp i høyden kjenner jeg litt god gammeldags fyllesyke, og når jeg nærmer meg 5.000 m.o.h. kjenner jeg lettere trykk i bakhodet/nakken og svak hodepine. Dette er faktorer jeg velger å akseptere og kan fortsette med.
Så er det symptomene som for meg er stopp- og retursignal:
- Kvalme, oppkast, balanseproblemer og svekket tilstedeværelse.
Dette oppstår når kanalene rundt hjernen fylles med for mye væske og heter HACE (High Altitude Cerebral Edema).
- Surkling og vanskeligheter med pust, som forårsakes ved at lungene fylles med væske.
Dette er mest utsatt blant de med raske oppstigninger. HAPE (High Altitude Pulmonary Edema).
Det er ingen god folkelig forklaring angående HACE eller HAPE, men det har med at trykket i oksygenet i blodet blir lavere. Dette skaper endringer i blodårene som gjør at det kan lekke væske ut i lungene eller i hjernen.
Oksygenopptak
Noe som påvirker prestasjonsevnen i høyden er mengden oksygen vi er i stand til å absorbere per innpust. Jo høyere vi kommer, desto mindre oksygen per volum luft vi puster inn. Lufttettheten beregnes ut fra havnivået 100% og oppover – Kilimanjaro 54%, Mount Everest 40%. Jo høyere man kommer, desto dypere og flere innpust kreves.
Risiko og utfordringer
Selv om jeg ikke har benyttet forebyggende medisin for høyder tidligere, tok jeg en halv Diamox tablett (125 mg) tidlige dagen før oppstigningen og en halv tablett morgenen samme dag jeg skulle løpe opp. Jeg hadde i tillegg med et par paracetamol i førstehjelpsmappa. Diamox er den mest brukte medisinske behandlingen i høyden sammen med paracetamol som ofte benyttes mot hodepine. Problemet med å benytte forebyggende medisin i høyden er at de kan kamuflere faresignalene for høydesyke.
I forkant, og på flyreisene til nye eventyr koser jeg meg med kartlegging og risikovurdering av eventyret jeg står ovenfor. Ved oppstart vil jeg ha økt fokus på det jeg kan bidra best med – løpe og bruke kortest mulig tid. I tabellen nedenfor ser du et lite utdrag av elementer som omhandler både personlig, verdier og miljø. I tillegg ser jeg på svikt, effekt, kritikalitet, forebyggende og reduserende tiltak.
| Identifiskajon | Beskrivelse | Verdi |
| Portable trykkammer | Hvilke ruter og hytter har dette tilgjengelig | |
| Bilvei | Hvor langt opp og hvilke ruter | |
| Redningsmannskap | Hvilke ruter og hytter | |
| Rute | Lengde, høydekurve, kontrollpunkt, overnatting, populasjon, underlag… | |
| Helikopter | Tilgjengelighet og hvilke dekning på reiseforsikring | |
| Sykehus | Kontaktpunkt, adresse, erfaring og rykte | |
| Høyde | Puls, høyde per min, oksygen-tetthet… | |
| Guide | Erfaring, kompetanse, skolegang, språk, kulturforståelse | |
| Løpesko | Vekt, type, såle, styrke, holdbarhet, erfaring… | |
| Regn og vindjakke | Vekt, vannsøyle, vindtett, hette, lomme, slimfit… | |
| Regn og vindbukse | Vekt, vannsøyle, vindtett, glidelås langs fot, lomme, slimfit… | |
| Mat | Kalori/vekt, innhold, satiner/elektrolytter…. | |
| Genser | Vekt, varme, stofftype, fuktansamling, hals, glidelås… | |
| Vannflaske | Volum, isolasjonsevne, fysisk plassering, komfort, etterfylling… |
Reise og opphold
Det ble en seksten timers flytur med mellomlanding i Amsterdam og fem timer ekstra på retur. Jeg hadde på forhånd fått beskjed om å bestille bosted i Marangu. Som i tidligere eventyr bestilte jeg dette via Airbnb – med wifi som en av viktigste kriterier. Ved ankomst var det mørkt og inngangen hadde dårlig lys. Jeg fikk tildelt en nøkkel og henvist til et soverom. Trøtt, og med tannbørsten som eneste våpen ble jeg på vei i seng møtt av en slange på 10-15 cm på gulvet.
Slangen hadde utfordringer med bevegelse på det glatte gulvet, så jeg rakk å filme den før jeg valgte å avlive den. I etterkant fikk jeg vite at denne type slanger er vanlig i banan-palmer, lever av insekt og er ikke farlig for mennesker. Morgenen etter fikk jeg konstatert at wifi ikke var tilgjengelig og jeg byttet «bolig» to ganger før wifi var noe annet enn en person som delte sitt mobile 3G-nett. I løpet av denne dagen fikk jeg også sett litt av nærområdet som kan betegnes som noe primitivt for europeere.
Den lengste ruten til toppen
Gaudence hadde bestemt at vi skulle løpe «Marangu Route» som er nesten dobbel så lang som rutene hvor Karl Egloff og Killian Jornet hadde satt sine rekorder. Marangu Route blir også omtalt som Coca-Cola ruten og er den mest populære ruten opp Kilimanjaro. Ruten starter i flott regnskog som strekker seg opp til nesten tre tusen høydemeter og har tilgang på overnatting i hytter på hver tusen høydemeter med Mandara Hut som første på 2.790 m.o.h.
Dette var også dagen for å få gjennomført betaling i amerikanske dollar – Gaudence hadde forklart at jeg skulle betale ca. 800 USD som skulle dekke inngang for meg, Gaudence og obligatoriske personell, tilgang på hyttene opp til toppen, redningspersonell og evakuering. Eksakt pris ble 770 USD.
Eget crew
I forkant hadde jeg fått forklart at vi måtte registreres sammen med en gruppe som skulle til toppen for å få adgang. Det gikk ikke – så da måtte vi etablere en egen gruppe med obligatorisk personell, noe som var nytt for meg. Vi skulle jo bare opp og ned igjen – selvhjulpen med det vi hadde i sekken. Men så enkelt var det ikke – restriksjonene ved parken krevde for en enkelt gjest at det som minimum skal være med tre bærere (porters), en kokk og en guide. En bærer koster 10 $ og en kokk 15 $ per dag. Ettersom vi skulle til toppen var jeg pliktig å betale personalet for minimum fem dager. For en ordinær tur over fem dager med fire personer er dette fornuftig – men for meg ble det litt overflødig så jeg foreslo at halvparten kunne være igjen å male daghjemmet for små barn som Gaudence forvaltet. Det var ikke noe stemning for den løsningen, så for å fylle sekkene deres ga jeg sovepose, liggeunderlag og fant frem ekstra kraftig jakke, bukse, genser, strømper og sko. Dette var utstyr som skulle være tilgjengelig på øverste hytta (Kibo hut) ved 4.790 m.o.h.
Ettersom vi skulle løpe, måtte bærere og kokk dra opp dagen før og fordele seg ved hyttene som var ved 3.790 og 4.790 m.o.h. Ved Horombo Hut på 3.790 skulle det være varm frokost og drikke på vei oppover.
Turen opp
Så kom dagen. Med litt forsinkelser hvor «alt» var stengt, taxi forsinket, manglende vannflaske og langvarig toalettbesøk – satte vi endelig av gårde fra Marangu Gate til stor jubel blant tre park-ansatte, taxisjåfør og et par forvirrede turister. Oppstarten gjennom regnskogen gikk litt tregt med litt høy puls – men sånn er det med dieselmotorer og eldre ungdom.
Da vi kom over tregrensen til gress-slettene flatet det ut og fikk vi løpt raskere. Det var flott natur med slakk stigning opp mot Horombo Hut. Forutenom en fantastisk utsikt ned på jungelen, så vi antilopeflokker og noen enslige ørn som svevde over oss.
Ved hytte-landsbyen Horombo Hut hadde kokken og en av bærerne overnattet. Jeg forventet varm havregrøt og kokt vann skulle stå klart – men da lo de og sa det tar cirka tyve minutt å klargjøre. Da forsto jeg at selv med godt beskrevet «bestilling» forstår de ikke forskjellen på en tradisjonell «kosetur» og en rask løpetur med tid som parameter. Så da ble det ikke mat og vi løp videre.
Jeg hadde med noen poser med energidrikke av typen Maurten og Tailwind – dette delte jeg underveis med Gaudence. Maurten gir en metthetsfølelse og «setter» seg i magen som gele, Tailwind har gode kalorier med fin fordeling av elektrolytter og salt.
Etter å ha kommet opp på fire tusen meters høyde begynte landskapet å bli karrig, vulkansk og noe kjedelig synes jeg. Vi passerte et par grupper med bærere som var på vei ned og tok igjen en gruppe hvor bekjente av Gaudence var guider. De var informert om vårt prosjekt og vi fikk god applaus da vi passerte. Da vi kom opp på sletta før Kibo Hut, tok vi en pause hvor vi nøt medbrakt Coca-Cola og litt mat.
Da hadde vi tatt igjen en ny gruppe som var på vei opp – det var deres fjerde dag i fjellet og det var synlig på flere av turistene at de slet med høyden. Jeg følte meg privilegert som ikke hadde noen form for reaksjon på høyden – ennå. Det var enklere for meg å kontrollere forholdene da den nye klokka mi gir kontinuerlig måling med pulsoksymeter, kart, høyde og kommende stigningskurver, pulsmåler og kalkulasjon på hvor godt kroppen akklimatiserer. Neste versjon av kommer trolig med egen oksygenflaske.
Kibo Hut
Da vi kom til Kibo Hut (4.730) hadde vi brukt i overkant av syv timer. Her ble vi møtt med applaus fra våre bærere, personale fra nasjonalparken (Rangers) og noen utslitte turister. The Rangers ga oss beskjed om å komme oss raskt videre eller vente til midnatt for så å gå sammen med de andre turistene som skulle oppleve soloppgangen fra toppen. Det ville bli kaldt utover kvelden og værmeldingen var ikke det beste. The Rangers understreket også at ved å fortsette ville vi være helt alene, uten tilgang på redningspersonell.
Siste etappe
Vi oppsøkte crewet vårt – bærerne som på en av hyttene hadde stelt i stand varmt vann og funnet frem vår ekstra bekledning. Det viste seg at noe av bekledningen, blant annet den ekstra buksa jeg hadde – lå i pakksekken hos kokken. Jeg tok på en god vindtett bukse, en genser, en vindtett jakke, hansker, lue og jeg byttet sko. Deretter ble Nalgene-flaskene fylt med varmt vann og vi ble der etter kontrollert av The Rangers før vi fortsatte oppover. Etter et par kilometer ble terrenget vesentlig brattere og jeg merket etterhvert at den bratte hellingen hadde sin innvirkning på muskulaturen – tunge ben.
Løping gikk over til rask gange og vi tok en pause rundt 5.100 m.o.h. hvor Gaudence valgte å snu for å hente ekstra jakker – ettersom det raste på med kuldegrader. Vi gikk videre opp bratthenget i snø og sand og på ca. 5.400 m.o.h. registrerte jeg litt svimmelhet etterhvert som jeg ble mer tungpustet. Da valgte jeg med samtykke fra Gaudence om å ta en matpause.
Etter hvert som vi nærmet oss målet ble bena tyngre og pustepausene hyppigere – men fremgang var det. Da vi endelig kom til Gillman’s Point på 5.685 m.o.h. hadde vi brukt fem timer på de siste tusen høydemeterne.
Vi satte vi oss i le for vinden og meldte fra på walkie talkie til nasjonalparkens Rangere. Vi ble gratulert med ny rekord – FKT (Fastest Known Time) opp The Marangu Route – hvor vi var nesten en time foran sør-afrikaneren Hyiko Masango som hadde «verdensrekorden» tidligere. Da smakte det godt med en Bounty-sjokolade og en Red Bull som var godt gjemt i sekken. Batteriet på film-kameraet hadde gitt seg – men vi fikk tatt et par bilder i solnedgangen bare 200 høydemeter under selve toppen.
Hjemveien
Nedstigningen gikk «lett» og ledig tilbake til Kibo Hut. I underkant av en time var vi tilbake på Kibo Hut hvor vi fikk god forpleining, men forbud mot å fortsette videre nedover fjellet. Jeg fant fort en ledig seng, fylte en Nalgene-flaske med nykokt vann, tok den med ned i soveposen og sovnet umiddelbart.
Etter en meget god natt søvn våknet jeg svært opplagt og i matsalen møtte vi flere som hadde hatt «topp-støt» den påfølgende natten. De hadde hatt en litt røff opplevelse som endte med redningsaksjon. Til frokost ble det Recovery sjokolademelk fra Tailwind, Real-turmat, en kopp svart kaffe med påfølgende toalettbesøk før løpeturen ned igjen kunne starte.
Når vi løp opp var det med tunellsyn hvor målet var fokus, men vel vitende at når jeg i soloppgang cruiser nedover fjellet skal nyte omgivelsene og blomstrene langs med stien.
– Disponer tiden riktig
Vi valgte å stoppe ved ved Horombo Hut på 3.720 for å få oss litt lunsj – 15-20 minutt ble fort til 30. Maten vi fikk servert var tynn havregrøt, pommes frites og noe grønnsaker – ikke spesielt å hoppe i taket av, heller ikke mettende. Avgjørelsen min dagen før om å fortsette uten å stoppe for mat var trolig riktig.
Da vi kom ned til steppelandskapet kjente jeg at hastigheten økte etterhvert som pusten ble roligere og oksygenopptaket i kroppen økte. I regnskogen var det en fryd å løpe – nedoverbakker, nydelig underlag og flotte stier.
Ved Marangu Gate hadde vi brukt 4:20 uten å være spesielt slitne og begge var enig om at dette hadde vært en fin tur.
Da var det bare å pakke kofferten, komme meg på flyet og gjøre seg klar til julebordet.
….
