Toughest, Coldest & Windiest
Race to the top of the World, Experience one of the toughest and most beautiful environments on the planet.
At kjære Liss ville bli med til Canada for å løpe 6633 Arctic Ultra i bitande kulde var stas. Og før ho fekk mulighet til å angre melde eg oss omgåande på «Yukon Edition» som er vel 400 km med mange motbakkar, sterk vind og endelause islagde vegar oppe på tundraen nord i Yukon der normalen er 30 til 40 minusgrader, sterk vind og har TV-serien Ice Road Truckers.
Konkurransen krev at vi er sjølvforsynt, fraktar alt utstyr for å sove, smelte snø og lage mat og elles det som er nødvendig for å gjennomføre. Eg innsåg fort at for Liss som ikkje likar å fryse, er glad i mat og drikke med «telt-erfaring» frå Roskilde-festivalen, så var det duka for ein svært så spennande tur og konkurranse.
Førebuing
Forberedelsene omfatta løping i kulde med test av ulik bekledning, litt styrketrening for å vera i god skikk til å trekkje pulk i uendelege motbakkar.
I tillegg vart det ein heilt annan dimensjon av utstyr å ta omsyn til for Liss – eit kvantesprang. Med erfaringane mine frå tilsvarande løp i området var det å justere mot Liss’ krav – som var å holde seg varm, nok mat og drikke. Vi valde solid kvalitet framfor det enkle og lette utstyret eg har brukt tidligare – som eksempelvis kraftig og varmt liggjeunderlag til den varmaste soveposen som var å få tak i.
Av pulk måtte vi også ha det beste – Acapulka vart eit opplagt val der eg sveisa ei enkel ramme med hjul for pulkane som kunne takast av og på ettersom underlaget varierer mellom islagde vegar, fokksnø og pudder. Samstundes skulle pulken fullasta på 25 kilo vere god å springe med. Etter ein del prøving med bla. «løpe-kit» frå ei «barnevogn» som fungerte greit, vart vi samde om å nytte det tradisjonelle draget som følgde med pulkane – med nokre enkle justeringer.
Vi reiste via London og Vancouver før vi endeleg landet i Whitehorse etter 19 timar. Det vart transportutfordringar med pulk – men dagane før konkurransen fekk vi hjelp av Nordic Cab som leverte komplett pulk med hjul og drag. Løysinga var tyngre enn vår Acapulka – men komplett og den einaste muligheten vår for å stille til start.
Dagane i forkant av konkurransen i Whitehorse gjekk til innkjøp av tørrmat til middag og frukost, nudlar til lunsj og peanøtter, sjokolade, ølpølser og snack. Så var det briefing, tryggleik med etterfølgende test og gjennomgang av utstyr før vi vart fordelte i ulike store Pickuper som transporterte oss 700 km nordover til Dawson City der konkurransen starta. Undervegs fekk vi eit inntrykk av kva natur som ville venta oss konkurransen – fantastisk!
Vel framme i Dawson City var vi raskt ute fra hotellet for å oppleve den autentiske gullgraver og western-by som dette var – i 32 minusgrader.
Konkurransen
Målet vårt for konkurransen var å fullføre med ein god oppleving.
Vi starta første døgnet med nokre og tjue minusgrader – som var akseptabel kulde for oss frå Noreg. Med spenning og jetlag i kroppen var eg stuptrøtt dei to første kveldane i konkurransen der Liss stadig måtte justere retning. Men eg henta meg fantastisk inn igjen med god søvn i teltet vårt som knapt var ein meter i breidda. Etter eit par dagar sakk temperaturen nedover på tretti talet, som påverkar tempo, pust og krav til bekledning. Vi klarte oss fint i bevegelse, men når vi stoppa for å ete, drikke eller gå på «do» kom kulda fort – men etterkvart vart Liss svært så flink på å korte inn pausane med litt frustrasjon frå min side.
Etter dag fire var det nesten førti minusgrader og 2/3 av deltakarane hadde gitt seg og kulda medførte til at strømpene var frosse fast i både føtter og sko – skosålane var da så frosse og det var som å gå med isblokker på beina. Den kvelden var det hyggeleg valentinesaften med god mat i teltet. Vi var da nummer to i konkurransen som var eit resultatet vi holdt inn til mål – to døgn seinare.
Konkurransen gav oss fantastiske naturopplevelser gjennom ei urørt villmark der nordlyset dekte heile himmelen.
Litt fra intervjuet med lokalavisa VARINGEN:
-Hvor mange deltakere var det totalt?
I år var det 30 deltagere. Det er fordelt på to løyper: «6633 Classic» 120/380 miles og den vi deltok som heter «Yukon Edition» 250 miles med en del fleire høydemeter.
-Er andreplassen totalt blant alle, eller i en klasse?
Andre plassen var for Yukon Edition
-Frister dette til gjentakelse?
Det er særs moro at Liss vil tilbake neste år for at vi sammen skal løpe Classic 380 med 617 km. Eg har tidligere løpt både Yukon Quest og Iditarod i samme område, så for meg har denne type konkurranse blitt ein tradisjon.
-Har dere fått pleiet forholdet tilstrekkelig? Denne type eventyr er noe av det fineste vi kan gjøre sammen. Man er sammen hele døgnet helt alene, trøtt, sulten, utmattet og frarøvet all luksus i en av verdens tøffeste omgivelser med temperaturer som tar og ikke gir liv. Når man er i en boble som dette er det viktig å kunne lytte, raskt håndtere friksjon og anerkjenne hverandre – gi støtte og ros samt et ekstra dytt når det trengs.
Liss skriver på Instagram:
6 dager med kjæresten i bitende kulde i Yukon, Canada. Med en pulk på 25 kg hver, et bittelite telt og litt for lite mat. Når gradestokken viste 35 minus, vi var fri for kokt vann, sokkene hadde frosset fast i skoene (som igjen har blitt til harde isklumper) og jeg hadde på syv lag med klær inkludert de store nødvottene – og fortsatt frøs sånn at jeg ikke kunne stå stille – da lurte jeg på hva i alle dager jeg hadde begitt meg ut på. Men vi kom oss til mål ved polarsirkelen (6633)
Det ble vel 410 km i denne versjonen av 6633 Arctic Ultra – Yukon edition.
Naturen var storslagen – nordlyset var spektakulært og vi vurderer allerede om vi skal delta igjen – men ta 600km Classic Edition neste gang (den starter der vi avslutta)
Oi så fort man glemmer…. Først må kroppen heale, så må jeg glemme kulda. Deretter er jeg sikker klar for nye eventyr
