Iditarod Trail Invitational

Når vi hører ordet Iditarod forbinder vi det med tv-bilder der en forfrossen Lars Monsen henger bak en hundeslede gjennom Alaskas villmark. Toughest Race on Earth – er betegnelsen på konkurransen med hundespann. Bytter vi ut Lars Monsens 18 hunder med et par joggesko og setter trekk-selen på meg, har vi konturene av min utfordring. 

Som deltaker i Iditarod Trail Invitational kan man velge mellom å sykle, gå på ski eller for de som vil gjøre det ekstra vanskelig for seg selv – joggesko og truger. Som deltaker skal du fylle pulken med alt av utstyr og mat for å tilbakelegge nærmere 600 kilometer gjennom den historiske Iditarod-løypen, som har bygd sitt rykte på notorisk ugjestmilde forhold med minimal støtte utenfra. Dette er en ekstremt fysisk og mentalt utfordrende konkurranse som krever besluttsomhet og utholdenhet. En tidligere deltaker som har besteget Mt. Everest sverger til at Iditarod Trail Invitational er en ny målestokk på menneskelig viljestyrke som ingen andre kan tilby.

Etter at jeg og min danske kompis, Asbjørn hadde deltatt i den tragiske konkurransen – Yukon Arctic Ultra i 2018, valgte vi å melde oss på Iditarod Trail Invitational for 2019. Jeg hadde alt utstyr klart samt reise og billetter da jeg i siste øyeblikk måtte avlyse på grunn av sykdom.

Vel, 2020 skulle bli året jeg kom meg til Alaska for å delta i – mitt lengste løp så langt – Iditarod Trail Invitational 350 miles (563,27 kilometer) med krevende terreng og svært utfordrende værforhold.

Forberedelser

Jeg var nesten ferdigpakket i 2019, så før avreise i 2020 var det justeringer og gode råd fra produktspesialister hos Oslo Sportslager som var med på å legge de siste utstyrsbrikkene på plass.
Jeg byttet hovedsakelig sovepose, telt, brenner og justerte litt på type bekledning. Jeg vurderte å bruke sekk istedenfor pulk – som er et natrulig valg på ski.

Dette er en konkurranse hvor den enkelte deltaker skal kunne overleve med kun det utstyret som man bringer med seg. Det er ingen liste over obligatorisk utstyr, så den enkelte deltaker må selv være bevisst på hva et slikt løp kan kreve. Med -40, snøvær, langt unna sivilisasjonen og mer enn ti tusen dollar for å bli hentet ut, er dette en konkurranse for viderekommende. Her skal man ha med alt av utstyr og mat i en sekk, på sykkel eller i en pulk – noe som er krevende vektmessig. I forkant av løpet er det tillatt å sende ut to dropbagger med matforsyninger. Er man to eller flere som samarbeider gjennom løpet vil det være gunstig med tanke på å fordele utstyr.

Sovepose ble byttet ut til en dunpose med glidelås, impregnerte fjær og et ytterskall som tåler fuktighet for å kunne sove ute i snøvær på et liggeunderlag . Teltet ble byttet ut med et telt med enkel-duk som er selvbærende og raskt å sette opp. Brenner ble byttet fra Primus til MSR fordi MSR er mer utbredt i USA – enklere tilgang på ekstrautstyr og hjelp ved problemer.

• Mitt valg av bekledning og utstyr finner du i enden av denne lenken

Reisen

Flyreisen til Anchorage ble gjort med mellomlanding i Reykjavik og Seattle. Selv med fem års visum i mitt pass var jeg fortsatt litt spent da jeg sto på grensenkontrollen i Seattle. Å, jada… Jeg ble tatt til side, inn på et venterom med kølapp – avhørt om mitt ærend, hva jeg hadde med, pengebeløp, hvem jeg skal møte i USA. Og før jeg slapp videre til neste fly – fikk jeg Vi vet hvem du er spørsmålet «Har du vært i Iran etter 2017?». Heseblesende hastet jeg videre med koffert og spesialbagasje, og jeg rakk så vidt flyet til Anchorage. Men nå kunne jeg slappe litt mer av…

I Anchorage booket jeg meg inn på deltaker-hotellet, hvor jeg møtte faren til Asbjørn som hadde ankommet tidligere. Han hadde tatt på seg oppdraget å filme og supportere Asbjørn i forkant og underveis i løpet.

Pre-race party

Deltakere og frivillige (Trail-angels) ble invitert til et sosialt samvær med enkel bevertning (pizza og øl) på en av sportsbutikkene i Anchorage. Denne butikken viste seg å være Fatbikens krybbe – hvor de for 13 år siden utviklet en mountainbike med tvilling-felg og felles nav både foran og bak, og resultatet av historien kjenner vi i dag som fatbike. Her hadde jeg gode samtaler med deltakere som hadde deltatt flere ganger tidligere. Det ble gitt noen gode råd og beskrivelser av hva som ville møte meg. Men jeg ble litt betenkt da en deltaker midt i samtalen måtte ha hjelp til å åpne en ølboks, fordi hun i et tidligere løp hadde mistet følelsen i den ene hånden etter en frostskade… Ikke noe konkurranse for nybegynnere dette, nei.

Uvanlig mye snø

Årets arrangement var ut fra tidligere deltakers uttalelser en ekstra tøff utgave, da det var rekordmye nedbør i form av snø spesielt de første dagene. Gikk man ett skritt utenfor løps-traseene sto man gjerne med løssnø opp under armene. Jeg konkluderte med at jeg hadde gjort det enklere for meg selv hvis jeg hadde valgt ski.

Farlige dyr

Med så mye snø ble vi spesielt oppfordret til å holde avstand til elg. Elgen er – som alt annet i Alaska – mye større enn den norske elgen, og med andre ord det farligste dyret på vinterstid. Elgen blir sliten av å gå i dyp snø og når den finner sporene fra en snøscooter, vil elgen utnytte traseen på lik linje med deltakerne i konkurransen. Det vil derimot oppstå en maktkamp – spesielt med hissige italienere på grunn av på tid, redsel og utmattelse. I alle tre tilfellene tapte like mange italienere kampen mot elg, uten store fysiske skader. I alle tre tilfellene var det syklister som i stor fart kom brått på elgen – som sparket i stykker et par sykler. Jeg snakket med en italienerne som ble angrepet, og han hadde hoppet ut i dypsnøen for så å bli sparket. Han hadde kjent et trykk mot brystkassen før han forsvant dypt ned i snøen. Jeg selv møtte flere elger og jeg tok det ganske så rolig idet vi skulle passere hverandre. Den siste elgen jeg møtte i konkurransen var på bilveien knapt hundre meter fra mållinjen.

Starten

Før start ble vi kjørt i buss fra Anchorage til Knik Road House hvor starten skulle være. Her hadde vi en time med lunsj hvor det var to valg på menyen – hamburger og cheeseburger. I tillegg fylte vi termoser og nalgenflasker med varmt vann og drakk oss mett på det meste i baren som hadde sukker.
I forkant av konkurransen ble alle deltakere utstyrt med en sporingsenhet som vi nå aktiverte. Dette gjør det mulig for løps-ledelsen til enhver tid å se hvor de enkelte befinner seg i terrenget.

Da startskuddet gikk, var det bare å slippe de syklende frem da de bruker 1/3 av tiden. I tillegg var snøforholdene historisk gode i år, så de med ski forsvant også fort av gårde.

Til start var det 78 deltakere på startlisten og som ofte i denne type konkurranse var det noen yrkesmilitære som stilte – blant annet fra Navy SEALs. Underveis var det enkelt å avdekke de små grupperingene i taktfast marsj med enkle kommandoer.

I starten brukte jeg unødig mye energi for å unngå å bli liggende for langt bak i feltet. Vi fulgte et smalt snøscooter-spor – og det kostet mye å passere noen som var tregere enn deg selv. Ved passeringer ble jeg unødig andpusten og det tok tid å finne igjen en god rytme. Og det er bare en god rytme – din egen.

Det første døgnet var mest utfordrende for meg. Jeg hadde i forkant ikke vært helt i form og vært uvanlig spent i kroppen – noe jeg antok hang sammen med dårlige minner fra Yukon. Tanker om hva som ventet meg kombinert med jetleg, resulterte i noen netter med svette og minimalt med søvn.

Ut fra starten ved Knik Lake gikk traseen gjennom krattskog med korte opp- og nedstigninger, for så å bevege oss ut i større åpne landskap. Det ble etterhvert større avstand mellom deltakerne, noe som krevde en ekstra titt på GPSen for hver gang traseen delte seg. Jeg tok et par feilvalg som skjerpet meg. Til navigasjon benyttet jeg en tidligere deltagers GPS-spor, som jeg hadde kopiert inn på min inReach og min Fenix-klokke. På grunn av kulden og manglende lademulighet, måtte jeg etter et par dager slå av klokken og ha den som en backup-løsning. Min inReach Explorer-X har bort i mot 100 timer driftstid og satellittkommunikasjon med SOS-knapp, så den var trygg å ha.

Første natt var jeg i bevegelse hele natten, og basert på tidligere erfaringer fra andre deltagere – burde jeg ikke legge meg ned å sove før jeg kom til første kontrollpunkt – Yentna. Nattens løping og vandring gikk vekselsvis på og langs elveleiet til Yentna-river hvor mange konkurrenter hadde valgt å ta en hvilepause med søvn. De minnet mye om lik der de lå med soveposene i snøen, med ansiktet eksponert for vær og vind. Langs elveleiet er det ofte ekstra kaldt, så det er ikke gunstig å våkne utslitt og kald, med kalde klær, og uten varmt vann – vel vitende at du har fem til åtte timer til kontrollpunktet – Yentna.

Ut på morgenen kom det to på snøscootere som tok et par bilder og kjørte opp spor for meg – deilig. Det var spesielt godt å komme frem til Yentna hvor man kunne sove tørt, få mat og fylle termosen med varm vann. Jeg hadde i løpet av de to dagene senket skuldrene og fikk nå en god natt søvn – noe som gjorde svært godt for kroppen.

Andre etappe

Jeg kjente meg uthvilt om morgenen da jeg våknet, og strukturert pakket jeg med en gang, fylte termos og flaskene med varmt vann, for så å fortsette mot neste kontrollpunkt 2 – Skwentna. Dette ble atter en dag på is og elveleie med snøvær, mye vind og en sen natt med en feilnavigering som etterhvert viste seg å være gunstig med tanke på vær og vind. Vel fremme hos Skwentna – som lå lunt i skogen, spiste jeg og la klærne mine til tørk rundt vedovnen for så å legge meg til å sove. Dette var den planlagte rutinen som jeg fulgte på hvert kontrollpunkt hvor det var mulig å gå inn i varmen.
Når jeg valgte å slå opp telt mellom kontrollpunktene, måtte jeg bruke min MSR-brenner til å varme vann og tine opp mine sko om morgenen – som tar tid. Dagene gikk med på å forflytte seg raskest mulig og spise mest mulig underveis for å ha energi til å holde tempo.

Tredje etappe

Dagen etter pakket jeg litt om i pulken og oppdaget at ene kompresjons-posen var borte – den inneholdt blant annet en tykk dunjakke og ditto bukse i primaloft. I posen var også to frosne pizzastykker som jeg hadde spart til en passende anledning. Posen må ha blåst bort i stormen – de lokale spøkte med at det kunne også vært en sulten coyote som luktet pizza. Jakke og bukse skulle være redningen min når kulden skulle bli dominerende – jeg kjente pulsen steg, men det hjalp lite – så jeg snudde litt på situasjonen og var dermed fornøyd med at pulken ble ett kilo lettere. Jeg syntes det var engasjerende å kunne bruke deler av dagen med å se for meg hvor det ble styggkaldt det kunne bli uten dunjakke og bukse.

Den tredje etappen gikk mye i skogen som ga en lun beskyttelse mot vinden som ellers preget de åpne landskapene. Jeg var nå komfortabel med utstyr, og tiden det tok å forflytte seg med truger i vanskelig terreng var ca. 5,5 km/t. Valg av truger kunne ikke vært bedre – de var helt rå å bevege seg med. For meg var andre konkurrenters tempo uinteressant, da mitt mål var å fullføre innen tidsgrensen på ti dager. Jeg tok meg derfor tid til å nyte dagene samtidig som jeg holdt et godt tempo.

Midtveis til neste kontrollpunkt var det en stor innsjø, landingsplass for fly og café. Det ble lunsj sammen med Asbjørn som hadde ankommet før meg på ski. To hamburgere og to Cola – det smakte godt. Det kom også inn en italiensk konkurrent som noen minutter tidligere hadde blitt angrepet av elg, men heldigvis var det bare sykkelen hadde fått skader. Dette var det andre elg-angrepet vi fikk høre om denne dagen. Etter å ha spist oss god og mett fortsatte vi, hvorpå Asbjørn på ski forsvant avgårde.

Det ble atter sent på kvelden før jeg kom frem til neste kontrollpunkt 3 – Finger Lake. Denne kvelden ble jeg nesten påkjørt av snøscooter i mørket – det var tre bison-jegere på hver sin scooter. Ved Finger Lake fikk vi komme inn i en liten hytte for å spise og deretter henvist til å sove i et lagstelt nede på vannet. Teltet var oppvarmet med ved og gassovn. På dette sjekkpunktet fikk vi utdelt den første dropbaggen – men jeg hadde allerede alt for mye mat i pulken, så det meste fra dropbaggen gikk i en felles kasse for overskuddsmat. Men øl-pølsene som hadde blitt min favoritt-snack ble med videre. I tillegg pakket jeg nøtteblandinger, og av alle ting tok jeg med en frysetørret astronaut-is. Jeg er fortsatt usikker på det siste valget, men den var god.

Fjerde etappe

Denne dagen gikk det mye i kraftige motbakker og uendelig med små bakketopper derav beskrivelsen «The happy hills». Da jeg nærmet meg kontrollpunkt 4 ble jeg vitne til den mest romantiske daten jeg kunne forestille meg. Jeg kom ned mot Puntilla Lake og i måneskinn så jeg et lite fly, et telt, og høre latter og skåling i glass.

Ved Puntilla Lake fikk vi varm suppe og kunne sove i en enkel hytte – men vi måtte selv vedlikeholde vedovnen utover natten.

Femte etappe

Dette var dagen jeg skulle krysse en fjellkjede via et pass – hvor en deltaker i en tidligere versjon av konkurransen hadde blitt tatt av et snøskred. Før passet var det et dalføre med noen åpne råker på en meter dypt vann, hvor man måtte være forsiktig. Men ellers var det en fin og lang motbakke.

Etter å ha passert Rainy Pass ble jeg nok en gang påminnet om å hoppe raskt ut av løypa når snøscootere kom – og denne gangen suste fem scootere forbi med forskjellige oppgaver. Den fremste satte løypestikker for hundeløpet, to brøytet og havret opp hardpakket snø og de bakerste kuttet trær samt ryddet traseen. Da de hadde passert var det straks tyngre å løpe og trugene måtte på igjen.

Ut på natten kom jeg til et elveleie hvor det var rant overflatevann som bidro til våte sko og ben – man våkner av sånt – så da var det bare å holde tempo oppe frem til kontrollpunktet 5 – Rhon. Her kunne jeg legge skoa inn i et oppvarmet telt, før jeg selv krøp inn i mitt eget lille telt. Alle som kom frem den natten fikk servert en nydelig Brautwurst-pølse av de som var ansvarlig for kontrollpunktet. Jeg våknet et par ganger i løpet av natten – men sovnet etter hvert igjen.

Sjette etappe

Dette var en fin etappe som gikk gjennom en dal med utbrent skog – Farewell Burn, som er et stort område hvor det sjeldent er snø. Men dette året var det derimot rikelig med snø.

Frem til kontrollpunkt 6 i Nikolai var det veldig langt, så jeg gikk litt over halvparten før jeg valgte å slå opp teltet. Etterpå fikk jeg i meg litt varm pasta før jeg la meg til å sove.

Senere på natten våknet jeg av at en deltaker på ski passerte og som hadde lagt seg å sove et lite stykke bak meg. Jeg sovnet igjen, men bråvåknet av at jeg ikke fikk puste og gispet etter luft – dette var en ny opplevelse. Undrende la jeg meg litt bedre til i soveposen – mareritt..? , men bråvåknet atter en gang av at jeg ikke fikk puste. Jeg åpnet teltåpningen og strakte hodet ut og fikk etter hvert innhentet normal puls. Jeg reflekterte over hendelses og kjente at vinden hadde snudd. Teltet med enkel duk har bare en lufting på taket som nå sto mot vinden – denne hadde trolig fokket igjen over natten. Jeg kjente litt på denne tungpusten utover morgenen, men det var ikke så mye jeg kunne gjøre med det i villmarka – en ny dag var i vente.

Skoa hadde jeg glemt utenfor soveposen så de måtte tines sammen med sålene. Mens jeg brukte MSR-brenneren flittig, koste jeg meg med havregrøt. Så var det på med trugene og fortsette mot tettstedet Nikolai. Et stykke før Nikolai passerer man Sullivan Creek over en bro hvor man har mulighet til å fylle opp både termos og flasker med vann fra elva. Det optimale er å varme opp vannet før man drikker det -hvis ikke vil kroppen kjøles unødvendig ned.

Jeg innhentet deltakeren som hadde passert teltet mitt og vi slo følge inn til Nikolai. Han gikk på ski og trivdes godt i sporet etter pulken min. Vel fremme i Nikolai fikk vi sove i kantinen på et lagerbygg hvor jeg atter våknet et par ganger ufrivillig – svært irriterende.

Syvende etappe

Jeg ønsket å hvile litt ekstra den natten – så jeg forlot Nikolai litt utpå formiddagen etter at jeg hadde fått litt hjelp med å fylle opp begge termosene og nalgene flasken – totalt 3 liter. Med vind og temperatur godt under førti minusgrader, elveleier og store slettelandskap, ble dette en tøff etappe.

Dagen gikk og utover kvelden blåste det opp og jeg passerte flere konkurrenter som hadde valgt å legge seg ned for å hvile til neste dag. Jeg derimot, ønsket å bevege meg så langt det var mulig for å utnytte den oppkjørte snøscooter-traseen.
Traseen fokket mer og mer igjen – så jeg pushet litt ekstra på for å selv slippe å detaljnavigere via GPS.

Utover natta ble det så kaldt at GPSen pep og varslet om kritisk driftstemperatur, for deretter å slå seg av. Påfølgende dag fikk jeg opplyst at temperaturen hadde vært lavere enn -45 og med vinden i tillegg så var dette utfordrende . For å få tilbake en operasjonell temperatur på GPSen, la jeg den inntil nettingundertøyet på magen – men den reagerte ikke da jeg etter hvert prøvde å slå den – tom for batteri. Jeg monterte Fenix-klokka utenpå jakka – noe som fungerte en periode. Men piskende snø og is la seg på ermene og etter en stund var klokken både nedfrossen og tom for batteri .

Jeg åpnet fortløpende de pakkene med tå-varmere og håndvarmere. De puttet jeg inn på magen og bryst regionen for å holde en god kroppstemperatur. Dette varmer og avlaster kroppens forbruk av energi, men varmeposene har ikke noen regulator – så det blir varmt. Det dannes kondens som legger seg på innsiden av skalljakken om det ikke luftes godt nok. Jeg var også klar over at kroppen ikke ville være i stand til å erstatte energien når varmeposene var «oppbrukt» og kondensen ville bli til is.

Etter hvert så sto jeg i åpent landskap og alle spor var fokket igjen – men dette hadde jeg allerede forutsett. Erfaringen tilsa at de fleste snøscooter traseene over åpne landskap var rette linjer, så med enkel navigasjon hvor jeg brukte stjernene til hjelp gikk det forholdsvis greit å finne igjen traseen i hvert skogholt, men det tok litt ekstra tid.

Jeg hadde vært svært forsiktig med forbruk av vann – to liter, så da jeg skulle begynne på den siste termosen langt utpå natt – fikk jeg meg en overraskelse. Koppen på toppen delte seg og jeg oppdaget at innerdelen av plast hadde frosset fast. Dyr lærdom – pakk alltid termosen selv. Da vet du hvor varmt vannet er og at korken er godt nok skrudd igjen.

Når jeg gikk videre surret tankene i hodet – Jeg var ferdig med å skjelve, jeg var for kald i kroppen til å legge meg i soveposen (soveposen isolerer varmen som kroppen generer). Et par tester viste fort at finmotorikken ikke var god og i denne kulden ville det ta lang tid å koke opp nytt vann.

“Life’s not about how hard of a hit you can give…
it’s about how many you can take, and still keep moving forward.”

Rocky Balboa

Løsningen for meg var å gi gass og holde meg i bevegelse for enhver pris. Jeg klarte å slå på musikk for selskapets skyld, men det nedlastede utvalget var for det meste techno og som bare ble stressende når jeg ikke klarte å holde takten med truger på bena. Det neste ble lydbok, og den eneste som var nedlastet var «Døden, skal vi danse» med Per Fugelli. Dette skulle bli en interessant avslutning på konkurransen – vel, da var det bare å gå på.
Når man etterhvert går i «tåkeheimen» som dette, vil skygger og trær i horisonten danne konturer av hytter og alle ønskelige bygninger – utrolig irriterende hallusinasjoner. Da er fokus, kontinuitet og bevegelse i riktig retning det eneste som er viktig. Mitt første mål var å holde det gående til sola stod opp – lyset ville gjøre det lettere å holde seg våken. Lystiden var fra 07- til 19:00.

Da sola omsider sto opp – var jeg ved godt mot og holdt tempo frem til jeg et par timer senere så et lys på en fjelltopp langt fremme i horisonten – militære antenner. Jeg viste at det var militær aktivitet i området rundt McGrath, så jeg antok at jeg snart var ved veis ende. Jeg kom frem til en bilvei og kunne smile igjen – men denne bilveien var uendelig lang denne morgenen. En bil kjørte forbi meg og etterhvert to snøscootere. Jeg må ha vært et forferdelig syn – en zombie med frosne sko og klær.
Da jeg hadde et par hundre meter igjen til mållinjen, kom det sannelig en elg gående mot meg – knapt ti meter fra meg. Det var vel rettet mot høyere makter da jeg sa «Nå kødder du med meg!»… Heldigvis valgte elgen å svinge unna.

Målgang og mat, masse mat

Da jeg kom inn i huset hvor vi skulle spise og bo, var det bare å kle av seg – for nå var det over. Jeg ble fortalt at deltakerne jeg hadde passert denne natten blant annet var representantene fra Navy SEALs. Men jeg var bare glad for å ha fullført – det var målet mitt. Asbjørn og hans far var allerede ankommet huset – faren brukte sin drone for å filme meg og det ble noen flotte filmklipp.

Når man drar en pulk etter seg blir bena hele tiden trykket bak i skoen. Med kalde føtter som har tråkket igjennom is med overflatevann var resultatet at både strømper og hæler hadde frosset fast i skoenes hælkappe – noe som var nytt for meg. Jeg måtte brekke sko, strømpe og fot fra hverandre og deler av skinnet på hælen ble revet av.

Tidligere denne natten og i tillegg på morgenen, hadde jeg tatt tabletter for å motvirke frostskader, samt at jeg holdt tær i konstant bevegelse. Summen av dette var trolig med på at jeg hadde god følsomhet i hele foten – bortsett fra hælen.

Å ta en dusj var ikke aktuelt med det første, så jeg valgte å ta noen våtservietter til intimvask. Etiketten på pakningen leste jeg ikke og med gnagsår både i lysken og mellom rumpeballene gnidde jeg inn godt med de våte desinfiserende serviettene. Sånt våkner man av.

Av vertsskapet fikk jeg litt varm mat, deretter tok jeg en dusj før jeg endelig kunne legge meg i en god seng. Da jeg våknet igjen, spiste jeg litt til og sov videre.

Jeg våknet klokken fem neste morgen – kjempesulten. Jeg gikk inn på kjøkkenet hvor det allerede satt en deltager som fikk servert «mancake» – som er enorme pannekaker. Jeg satt meg ned og det eneste vi fant attraktivt å drikke var vin. Det ble bare to-tre glass, men det var nok til at jeg måtte ha hjelp til å finne senga da de andre våknet.

Dagen etter gikk ut vi for å se på Iditarod hundeslede-racet som passerte utenfor byen. De norske representantene for hundeløpet hadde tidligere denne dagen forlatt McGrath.

Oppsummert var dette en flott og svært utfordrende konkurranse hvor kontroll og sikkerhet var ivaretatt av et flott team. Det samme teamet stilte villig opp etter behov på kontrollpunktene. Første oppgave for en smilende Race-director på hans bursdag var å bistå meg klokken 02:30 med å sette opp telt.

Det er ikke ofte jeg har lyst til å gjenta et løp ettersom det er så mange fine utfordringer rundt i verden. Men neste år gjentar jeg løpet på ski.

To år tidligere ble det laget en fin dokumentar «Safety to Nome» av noen syklister fra konkurransen som absolutt er å anbefale. Filmen gir et godt innblikk og er mulig å se på AppleTV, Netflix, Amazon….

• Her er trailer av filmen «Safety to Nome».