I november 2017 dro jeg tilbake til Himalaya, Nepal og Kathmandu hvor jeg var da det store jordskjelvet inntraff i 2015.
Denne gangen dro jeg sammen med min kone Wivi og Cecilie Longva:
DSC06836.jpg

Teambygging i høyden

Hva gjør man når ektemannen er opptatt med å løpe ekstremløp i Nepal, Gobiørkenen og på Grønland? Wivi Lein (51) ble med. Nå vil hun løpe mer.
Til alle dem som har prøvd et parforhold, en tett relasjon, eller har søsken, foreldre, venner. Ville du invitert med en av dine kjære på 20 mils løpetur i Himalaya – i minusgrader, med næringsfattig nudelsuppe, iskaldt vann å vaske seg i, søvn i hus uten isolasjon og å gjøre sitt fornødne i et hull i bakken omgitt av gigantiske edderkopper? Ikke det?

– Jeg visste hun ville klare det

Men Frode Lein (49) er ikke skyggeredd. Ikke Wivi Lein heller. I november løp de Manaslu Mountain Trail Race 2017. Med ett mål: At kona Wivi skulle fullføre.

Om jeg så måtte bære henne. Men jeg visste hun ville klare det, sier Frode Lein, stolt som en hane over den beintøffe kona si. Han utstyrte henne, og tredjemann på laget Cecilie Longva, med GPS så han kunne spore dem når han kom i mål.

– Så spiste jeg nudelsuppe, løp dem i møte og sammen tilbake til mål. Fram og tilbake som en Border Collie. Det gikk litt utover prestasjonene mine, men det gjorde ingenting, sier Frode, som endte på syvende plass av femtifire startende. Med flest kilometer.

– Og et tiår eldre enn resten av eliten. Det er stas. Jeg har jo vanlig jobb ved siden av. De har løping som jobb, med sponsorer og TV-team.

– Overrasket over meg selv

– Jeg visste det ble tøft. At jeg måtte ut av komfortsonen, takle forholdene, ta en etappe om gangen. Her er start, der er finish, sier Wivi Lein. – Men ja, jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg ville gå i kjelleren eller bryte sammen og ikke orke. Jeg er overrasket over meg selv. Viljen, hvordan kroppen responderte, sier hun.

– Og alt Frode hadde fortalt stemte. Naturen, lyset. Det var så fantastisk. Jeg passet på å stoppe, se og nyte omgivelsene, ikke bare ta bilder. Etterpå var det folk som takket meg for at jeg minnet dem på det.

Tigerfare og tredve grader

To dager etter at de landet i Kathmandu var det løpsstart. I stedet for snaufjell var det jungel, 30 varmegrader og en stigning på 1700 meter.

– Det var veldig varmt. Det var det tøffeste. Og bratt. Selv om det var slakere ned, ble jeg like sliten. Med sand og rullesteiner måtte jeg hele tiden se hvor jeg satte føttene og ha fokus på å holde meg uskadd, sier Wivi. Frode legger til:

– Og jungel er skummelt. Under rekognosering til et jungelløp 20 mil lenger sør, snappet en bengalsk tiger en dame og forsvant. Løpet ble skrinlagt. Det er samme jungel, men dyrene kommer heldigvis ikke ut før det skumrer. Alt vi så var apekatter.

– Og edderkopper. Store, skyter Wivi inn.

– 10 centimeter, nikker Frode.

– Mellom øya! Jeg satt der over toaletthullet i gulvet og ser den svære edderkoppen. Da så jeg opp i stedet. Der var det en enda større!

Da rant tårene

Første dagen begynte det å bli lenge siden siste oransje merkebånd. Skulle hun løpe oppover elva eller nedover? At GPS-en vibrerte for å fortelle at hun var utenfor løypa hjalp ikke.

– Jeg måtte stole på magefølelsen og satset på å løpe oppover – jævlig surt hvis jeg skulle løpt nedover. Plutselig så jeg en liten markering. Da hadde jeg løpt nesten 20 minutter. Da rant tårene. Og så hørte jeg «Hei kjære». Jeg ble så glad!

Og merkebåndene? Små skatter til lokalbefolkningen.

– Jeg møtte på en gammel krok. Hun gikk og smilte og klukka med favnen full. Og jeg så mange vakkert pynta muldyr og geiter, sier Wivi.

Kaldt hele tiden

Bildene er stålvakre. Dypblå himmel. Topper. Minusgradene syns ikke.

– Jeg frøys. Syns det var kjempekaldt. Oppe i høyden var det kaldt hele tiden. Kald vind selv i sola, sier Wivi.

Etter endt etappe var det iskald dusj. De første i mål fikk en lunka dusj.

– Det lønner seg å løpe fort, blunker Frode. Wivi legger til: – Jeg er så glad for våtserviettene. Å ikke få vasket seg var utfordrende. Jeg hadde på meg den samme toppen i seks dager før jeg fikk vasket den.

På 6000 meters høyde – i shorts

Størsteparten av løpet går på mellom 3200 og 3500 meters høyde, med avstikkere høyere opp. Som Basecamp Manaslu på 5200 meter. Frode ble med videre, til 6000 meter.

– Det var en nepaleser som spurte. En artig kar på 21 år. Jeg tenkte, hva er sannsynligheten for å få oppleve dette igjen, så hvorfor ikke, smiler Frode.

– I shorts, stønner Wivi.

Underveis fikk de se templer og hvordan folk bodde. Selv bodde de i stablede steinhus eller i kasernene til templer. Wivi lot seg imponere over en befolkning som hadde de kronglete løpestiene som vei – og støtteeteamet som fraktet drop-bager og utstyr, startet to timer før med frokostlaging og var der når de kom i mål, alltid like blide. Men teamet får godt betalt. Med lønn og nesten 70.000 i driks fra løperne har de sikret årsinntekten.

28 kilometer ekstra

– En dag hørte jeg plutselig masse lyder bak meg – og der kommer kokken løpende forbi, med gryter og krydder og alt, ler Wivi.

En annen dag møtte hun en liten nepaleser med ei gigantisk ståldør bærende på ryggen.

– Jeg tenkte: Her går jeg og syter.

Dag seks var satt av til hviledag. Frode løp en tur til Kina og Tibet.

– Han valgte aktiv hvile. Jeg passiv. På vei ned fra Manaslu ramla jeg så lang jeg var og skrubba opp kneet, det væsket veldig, så det var greit å slappe av. Jeg gikk rundt i landsbyen – helt bergtatt av naturen, fjellene, fargene, det harde røffe livet de lever, sier Wivi.

Så kom den store overraskelsen. Larkya Passet. 5200 m.o.h.

– Jeg var forberedt på 160 kilometer løp, ikke på å gå en hel dag mellom løpsdagene. Jeg syns vi gikk og gikk. I tynn luft. Da var jeg ganske sliten, sier Wivi om de 28 kilometerne.

«Snøstorm»

Wivi vekslet mellom å gå og løpe – med staver og «hufseteknikk».

– Man får så godt driv. Jeg gikk faktisk forbi noen som løp. Og jeg fikk bedre tid for hver etappe, sier Wivi fornøyd.

På siste etappe sa knærne takk for seg et par kilometer før mål.

– Plutselig lå en av deltakerne som hadde ligget langt bak, foran meg. Jeg hadde ikke fått med meg at denne dagen kunne de som kom sist dagen før starte en time tidligere. Jeg løp forbi jeg, ga alt.

Snøstormen de opplevde var sterkt overdrevet nikker de to.

– Men er det snø og vind i 5000 meters høyde fryser drikketuten på flaskene fort, sier Frode. Som fortsatt løp i shorts og T-skjorte med nettingundertøy fra Brynje under.

– Fryser jeg, løper jeg trolig for sakte, sier Frode.

– Han er jo veldig barsk da. Crazy Norwegian. Arrangøren kalte oss for de gærne vikingene, ler Wivi.

Følte seg som potetgullpose

Frodes erfaring ga trygghet. Bare det å pakke kvelden før neste etappe, og slippe å stå opp grytidlig. Eller en BPA-fri flaske med varmt vann til å varme soveposen. Og riktige klær.

– Jeg funderte jo når han lette på nett etter løpebukser, håndkle og såpe som veide minst mulig. Men du skal ha med førstehjelpsutstyr og satellitt-telefon, hjelper det med klær som ikke veier noe, sier Wivi som fikk erfare hvor godt en overlevelsesduk varmer, selv om hun følte seg som et potetgullpose. Og hvor praktisk det er med klortabletter når du og gemalen ikke bare har ulikt frysepunkt, men forskjellig væskebehov. En flaske cola, som Frode tar med fra start, holdt ikke for Wivi.

Ikke for pyser

Vil dere anbefale par å gjøre det her?

– Ja, absolutt, sier Frode.

– Man blir kjent med hverandre på en ny måte, sier Wivi.

– Hun er litt stolt over meg.

– Åh ja, veldig stolt. Jeg har fått en dypere forståelse for hva det krever nå. De målene han har satt seg. Kjempetøft. Men det var et ektepar som virkelig gikk i totta på hverandre og endte med å sove på hvert sitt rom.

– Man kan fake de to-tre første dagene. Etter det er man så sliten at man orker bare å vise sitt sanne jeg, sier Frode.

Skal du være med på flere løp?

– Ja, svarer Wivi. Lynkjapt, med tyngde.

Vil du anbefale det til andre?

– Ja. Men det er ikke for pyser, man må vite hva man går til. Det krever mye. Også planlegging. Det var betryggende å ha Frode å lene meg på, som ektemann, trener og coach.

Alene på snaufjellet

Å løpe sammen hadde ikke gitt samme mestringsfølelse, understreker Frode.

– Du må fullføre etappen, du skal vare løpet ut, du skal være alene på snaufjellet, med følelsene, usikkerheten, og komme deg i mål. Gleden blir desto større når man ser hverandre, spiser sammen, snakker om opplevelsene, krype opp i soveposene, være slitne.

I mål ordnet Frode nudelsuppe, te og tepper.

– Hun var eneste deltager som ikke har vært med i lange løp før. Det er utrolig tøft å fullføre, sier Frode.

Trykke på Trump-knappen

Deltakerne spenner fra verdensmestere til de som er der for å fullføre. En sunn miks som gir en hyggeligere setting, mener Frode. Og innsikt i andre kulturer. En nepalesisk kvinne av høy kaste som tok flest etapper på muldyr, og brautende amerikanere. Frode ler.

– Da var det bare å si ”let’s talk about your president”. Når jeg hadde trykket på Trump-knappen var de stille resten av dagen.

– Og noen ga high five når vi kom i mål. Det gir ekstra puff, sier Wivi.

– Er jo et eventyr

Wivi var med på sin første konkurranse.

– Jeg er ikke så glad i konkurranser. Jeg løper for glede, løper for å koble av, sier Wivi. Det fikk hun,

– Jeg slappa av. Deilig å kjenne at du bruker kroppen, med sansene skjerpa til enhver tid. Å være så godt forberedt gir en helt annen tilnærming. Jeg var ikke nervøs i det hele tatt, men hadde forventninger så klart. Det sto så absolutt til forventningene.

– Lukt, følelse, høyde, man blir mere begeistra enn sliten, det er jo et eventyr, nikker Frode. – Og barna syns det er dritkult at mamma har fullført. De kunne spore Wivi via internett og se hvor hun var i løypa.

Manaslu Trailrace

Flickr Album Gallery Pro Powered By: Weblizar