Jungle Ultra – konkurransen

«A breath-taking footrace through the Amazon Rainforest»

Run, scramble and fight your way through 230km of remote jungle,
journeying from cloud forest to amazon basin

Jeg skulle i utgangspunktet til Australia for å delta i et løp i mai 2019 – men deltagelsen min ble avlyst på grunn av sykdom. Som erstatning søkte jeg om deltagelse på et par tre løp i nærliggende tidsramme som var fristende.

Etter et frafall fra en deltaker – fikk jeg den 28. mai en invitasjon om å delta i årets utgave av den internasjonale konkurransen The Jungle Ultra. Løpet virket i forkant så spennende at denne muligheten ville jeg utnytte – så jeg svarte spontant: «Hi and thanks! Yes, I will be able to be ready in Cosco within your deadline.»

Jungle Ultra går gjennom Amazonas regnskoger og er et utfordrende etappeløp på 230 km langt fordelt på fem etapper hvor arrangørene setter opp camp og løype for hver etappe – deltagerne må bærer med seg alt man trenger for å overleve en uke i jungelen. Dette inkluderer en ryggsekk med sovepose, hengekøye med myggnetting og tak. I tillegg kommer mat tilsvarende et minimum på 2.000 kalorier per dag, og et par liter vann i flasker som etterfylles på kontrollpunkter underveis tre ganger om dagen.

I forkant bør deltakerne ha en del vaksiner mot alt fra malariamygg, rabies til Hepatitt – samt fremlegge fersk EKG-rapport og en medisinsk vurdering.

Det jeg liker ekstra godt med arrangørene av The Jungle Ultra er deres støtte og support til lokalsamfunn hvor konkurransene blir arrangert. Flere steder vi besøkte underveis så vi tidligere investeringer som hadde blitt realisert – det varmer hjertet…

Men med start allerede den 31. mai trodde ikke arrangøren at det ville være mulig for meg å samle sammen obligatorisk og riktig utstyr, ta vaksiner samle nødvendig mat, betale startavgift på 2.750 britiske pund og fly halve kloden rundt. Da jeg tidligere i år oppdaget at jeg ikke tåler laktose – i tillegg til at jeg ikke spiser kjøtt, ble spesielt maten litt utfordrende å få satt sammen på en optimal måte.
Vel, når eventyrlysten bobler i blodet – er alt mulig. Med egen eventyrkonto, fleksibel arbeidsplass, godt vant familie, utstyrshjelp fra Oslo Sportslager og en cocktail med vaksiner fra en medisinsk poliklinikk med militær presisjon, ble alt klart til at jeg kom meg avgårde dagen etter – den 29. mai. Reisen gikk fra Oslo via Amsterdam, Lima og deretter med et lokalt fly til avtalt møtested som var byen Cusco i Peru. Jeg landet den 30. mai og det tok i underkant av tyve timer å fly dit og kostet i underkant av 10.000,-

Cuzco, offisielt Cusco, er en by i Huatanay-dalen i Andes i det sørøstlige Peru. Byen ligger om lag 3400 moh. og har rundt 400 000 innbyggere. Navnet Cuzco betyr navle. Cuzco var hovedstaden og det kulturelle og religiøse sentrum i inkariket. Soltempelet Qurikancha var byggverket med størst politisk og religiøs verdi.

Ved ankomst til Cusco var det lett å forstå at vi befant oss høyt i Andesfjellene. En lett, frisk og klar fjelluft preget hele byen. Cusco er en ren, flott turistvennlig by med mange hotell og overnattingsmuligheter og et glimrende utgangspunkt til Machu Picchu, Rainbow Mountains, Andes og Amazonas med safari, rafting osv. Det er også et eldorado for matglade turister da det er «street food» for alle og over alt. Jeg hadde på forhånd booket rom på et lite hotell i sentrum som kostet 50 USD per natt inkl frokost, som er et snitt av det normalt koster for overnatting.

Ut i jungelen

Vi ble kjørt ut i jungelen med minibusser – en tur som tok syv timer. Det var god og nervøs stemning i bussene. Jeg var trøtt og hadde fortsatt jetlag, så jeg benyttet muligheten til å sove med store høretelefoner på ørene. Jeg observerte gjennom solbrillene da jeg «sov» at flere snakket om meg med betegnelser som «Who is this?» – Jeg var jo ikke å finne på noe startliste og heller ikke tilhørte jeg staben.
Det var da det gikk litt opp for meg at kanskje vel «spontant». Bare et par av de ansatte visste noe om meg.

Destinasjon var nærmere fire tusen meter over havet i Andesfjellene. Her fikk vi en briefing om løpet, sikkerhet, krav og rammer fra arrangør. I tillegg ble det en del tips om tilpasning i løp og i leir. Så fikk vi tildelt to stolper hvor vi skulle bo med hengekøyer våre til dagen etter.

Jeg hadde aldri sovet i hengekøye før, så på reisen til Peru hadde jeg sett på Youtube og lest meg litt opp på komfort i hengekøye. De andre konkurrentene god trening på å henge opp boligen sin, så jeg fikk noen ironiske kommentarer der jeg ble stående med bruksanvisning for å få hengt opp hengekøye og medfølgende myggnetting og tak. Senere i løpet viste det seg at min disiplin og punktlighet angående hengekøye og utstyr ga meg både god søvn, sparte meg for våte soveposer, samt rask ned- og opp-pakking.

Litt sommerfugler i magen fikk jeg når jeg hørte om andres voldsomme forberedelser – blant annet tre danske eks-soldater med mange års utenlandstjeneste, som hadde forberedt seg i et helt år for dette løpet.

Vel, nå er jeg her og har ikke mer enn det som er i sekken.

– gjør hva du er kommet for å gjøre!

Konkurransen

Hver morgen kl 05:00 var det briefing på hva som ville vente oss i kommende etappe. Alt fra terreng, avstand, nøkkel-preferanser og kontrollpunkt. Så var det start en time senere. I tillegg til de 54 internasjonale konkurrentene deltok løpere fra Peru på noen av de enkelte etappene.

Dag 1

Sov merkelig godt i hengekøyen selv med regn om natten. Da jeg sto opp var alt vått rundt meg, så jeg pakket og spiste frokost. Deretter et toalettbesøk for å oppdage svært løs mage. Jeg var usikker på om det kom av nervøsitet eller parasitt? Jeg tok uansett et par kulltabletter for sikkerhet skyld.
Det var mange nervøse deltakere ved start. Vi skulle løpe på veien til en «dør». Denne døren skulle føre videre inn til jungelen. Jeg løp som ønsket – langt fremme i feltet sammen med den ene dansken. Etter en kilometer kommer vi til en dør – et par konkurrenter sto der allerede, men denne døren var låst med hengelås, så vi løp videre for å finne neste dør. Det var nedoverbakke og fin grusvei, så jeg og dansken (Martin) økte tempo. Etter ytterligere 2,4 kilometer kommer det en bil og forteller at vi må snu – dørensom var låst var den riktige inngangen. «F**N!» Vi rotet bort tyve minutt fordi noen hadde av en merkelig grunn låst døren med hengelås. Vel, Martin var litt raskere enn meg tilbake til døren, og han forsvant inn i jungelen. Jeg var forbannet på feilmanøvreringen og jaget på i mitt tempo, forbi en etter en av konkurrentene nedover bratte bakker og over en elv, og plutselig var jeg ved første kontrollpunkt. Jøss dette gikk unna, selv med ti kilo på ryggen. Inn i jungelen på grov grusvei, et par kraftige oppoverbakker nytt kontrollpunkt og deretter vel fremme ved nytt overnattingssted som nummer to.

Her var staben i full gang med å slå ned påler for hengekøyene. Det tok litt tid før neste mann kom inn. Fordelen med å være tidlig i mål, er å velge best mulig plass for hengekøye. Det ble min motivasjon…

Så var det å nyte tørrmaten – rikelig med drikke for så å legge seg i syv-åtte tiden.

Dag 2

Jeg sovnet og sov godt selvom det er voldsomt med lyder i jungelen – som aldri sover. Våknet til at alt var vått rundt min bolig – godt fornøyd med at jeg hadde valgt et tak som var overdimensjonert. Tørre strømper, havregrøt med varmt vann til frokost – men fortsatt uggen i magen. Pusse tenner, toalett og så – på an igjen.

Gode rutiner før, under og etter løp gjør alt så mye enklere

fokus på det som er viktig – å løpe.

Kaldt, vått og klissvått – det var starten på denne dagen. Etter et par timer med gulping og uggen mage måtte jeg stoppe for å spy. Alt fra frokost og inntak av væske kom opp – som en befrielse. Da var det bare å løpe på – jeg ble tross alt litt lettere… Kom inn som nummer to denne dagen også.

Dag 3

Jeg drakk litt energipulver med 350 kalorier – det ble frokosten. Vi begynte dagen med zip-line over en stor elv hvor starten ble foretatt puljevis. Deltagere med dårligst totaltid startet først – så det ble litt venting i pøsregn. Arrangøren mente at denne nedbøren hadde gitt den våteste versjonen av dette løpet. Et par plasser hvor det var planlagt elv-kryssing ble flyttet på grunn av farlig høy vannføring i elvene.
Ut på dagen ble det blå himmel og sol – fantastisk! Det fine været var etterlengtet av alle løpere – spesielt de med våte soveposer o.l. Vi løp ut på et høydedrag og derfra kunne vi se indianer-landsbyen vi skulle bo i. Kult!
Ved målgang løp vi sammen med barn fra landsbyen og vi fikk seremonielt tildelt håndlagde smykker. Med manglende energi i kroppen ble jeg nummer tre denne dagen.
Ettersom jeg ikke fikk i meg fast føde ble jeg oppfordret av legeteamet å kjøpe noe næringsrikt å drikke. Det ble en liten Cola og to små Papaja-jus til den nette sum av 10 USD! Medisinsk nødvendig – som legen beskrev det. Jeg drakk colaen på kvelden og sparte jusen for å ha dagen etter. Martin spanderte på meg en bit øl-pølse som overraskende ikke ble gulpet opp igjen som «alt annet».

Dag 4

Jeg våknet og var i «god» form… Nå var det bare å blåse avgårde. Det ble et par grove motbakker med tusen meter stigning og som jeg syntes var flott – alle andre skal jo opp de samme bakkene…
Jeg knakk den ene staven i en glatt utforbakke som også resulterte i et svært hardt slag på underarm og albue. I tillegg ble hoften forslått – jeg hylte og bannet noen sekund, for så å bare være forbannet over at staven knakk. Energien man får når man er forbanna var god å ha på de neste motbakkene, som gikk fort unna. Ved neste kontrollpunkt fikk jeg beskjed om å etterlate de kvestede stavene før jeg fortsatte. Målgang var ved et «hotell» et godt stykke utenfor en landsby. Jeg var igjen nummer to ved målgang. Her var det dusj og toalett – luksus». Denne lokasjonen var også være målgang etter neste dagsetappe – vi fikk da etterlate hengekøye og tak, men måtte ta med alt annet. Vel, vi fikk da en lettere sekk!
På kvelden fikk jeg spist noen få skjeer med tørrmat og jeg fikk byttet til meg en liten salami øl-pølse fra Martin som la seg godt til rette i magen. Nydelig!
For å kompensere manglende fast føde de siste tre dager hadde jeg drukket opp det meste av energi-pulver (Tailwind) og denne kvelden drakk jeg restene. Jeg innså at neste dag uten energi-pulver ville bli tøft – men heldigvis siste etappe.

Dag 5

Så var det den lange og avgjørende dagsetappen. Jeg pisset «champagne» til morgenen noe som tyder på at jeg hadde for lite veske i kroppen. De første tre timene løp jeg sammen med Martin, men valgte å roe ned litt for å sikre en god gjennomføring. Ut på dagen spydde jeg to ganger, den ene da jeg prøvde å få i meg gel og den andre gangen var etter å ha svelget to «salt-stick»-tabletter som ble for tøft for magen.

Jeg var fullstendig klar over at jeg ikke ville klare å etterfylle for å bygge opp og opprettholde væskebalansen. Ved egenkontroll syv-åtte timer ut i løpet, pisset jeg så mørkt som urinen aldri før har vært – noe som ikke er bra og tyder på svikt i nyrefunksjon osv. Jeg hadde i forkant av løpet gjort en risikovurdering og underveis evaluert omstendighetene. Jeg konkluderte fort med at jeg skulle fortsette med et par forbehold. Jeg meldte fra om situasjonen til medisinsk personell på det neste kontrollpunkt og forsikret meg om mulighetene for væskeresuscitering ved målgang før jeg fortsatte. Resterende av distansen var grusvei som jevnlig ble patruljert av arrangørens biler med medisinsk personell. Jeg var i «god» form, men valgte likevel å roe ned på resterende distanse ved å gå raskt – selv om dette ville resultere i at jeg mistet 2. plassen. Det ble en ekstra lang dag – ved målpassering hadde sola gått ned og sluttiden ble 13:28. Jeg var svært sliten ved målpassering, men fortsatt i grei form foruten en liten flenge i knehasen fra et lite villsvin. Denne dagen ble jeg nummer fire. Det var en japaner som overraskende hadde dukket opp foran de andre.

Målgang var i en landsby som hadde stelt istand en flott folkefest med musikk, grillmat og godt med drikke. Etter målpassering fikk jeg servert brus, øl og grillspyd med rotte o.l. – nydelig!
Jeg drakk og drakk – men kjente på kroppen at det ville ta lang tid å få normalisert væskebalansen – noe som var viktig på dette tidspunkt. Det er begrenset hvor mye kroppen klarer å absorbere av væske når nyrefunksjon svikter og saltkonsentrasjonen i blodet er i ubalanse – det ville blitt en svært sen natt med vannflaska i hånden.
Jeg gikk inn på en butikk i målområdet for å kjøpe noe mer å drikke – de hadde en badevekt. Jeg hadde etter målpassering et vekttap på åtte kilo sammenlignet med kroppsvekten min dagen før starten av løpet..

Etter en konsultasjon med legen som kjente meg fra et tidligere løp i India og uten noen form for dramatikk, fikk jeg etter eget ønske væskebehandling. Jeg la meg godt tilrette på et liggeunderlag og la soveposen over meg – det ble 1,5 liter og deretter 0,5 liter med 10% glukose. Parallelt drakk jeg vann, jus og brus. Etter en halvannen time på ryggen var jeg i god form igjen med «høyt blodsukker» og jeg pisset nesten normal farge. Jeg spiste en boks med salte kjeks, pisset og drakk om hverandre før jeg sovnet i en god seng.

Dagen etter var det flott seremoni og premieutdeling med fintfolk, god middag på resorten, og så dro jeg sammen med noen av de andre deltakerne inn til landsbyen for å spise enda mere mat – før vi la oss for å sove.

Vi kjørte tidlig om morgenen ut av jungelen og tilbake til Cosco. Bilturen tok åtte timer med matpause og en politikontroll i jungelen. Det var en lovlig grense på to kilo Coca-blader per minibuss ut av jungelen og vi slapp igjennom uten bestikkelser.

Resultat

Av 54 internasjonale var det bare 19 som klarte å fullføre den opprinnelige distansen. 8 personer måtte bryte løpet og resten ble henvist til en kortere løype. I tillegg var det noen lokale maratonløpere som deltok på noen enkeltetapper – selv med lett oppakning hadde de overraskende nok ikke mulighet til å hevde seg i teten. Jeg endte på 3. plass etter å ha ligget som nummer 2 frem til siste dagsetappe – som jeg gikk for det meste.

Været

Fra første til tredje døgn regnet det ustanselig og alt som ikke var beskyttet ble vått. Deretter var det skiftende mellom sol på dagtid til regn på natterstid – fuktig og vått var klær, sko og det meste uansett. Bena var så vasstrukken at enkelte konkurrenter var redd huden skulle ramle av føttene. De siste to dagene luktet sko, buff og sekk så råttent at det var vemmelig.
Den eneste glede angående tørr bekledning var de fem par strømpene jeg hadde med meg. Hver morgen tok jeg på et par nye, tørre strømper – dette nøt jeg i fem minutter før jeg stakk føttene ned i de våte skoa.

Dyreliv

Fra start til mål var det insekter over alt på bakken og en del i luften. Ved en anledning «krasjet» jeg med en bie på størrelse med en bordtennisball. Det smalt og jeg fikk et hovent blåmerke på kinnet.

Slanger var det også, men som slanger ellers – de biter bare når de må. Noen døde og overkjørte slanger så vi nesten daglig. Den verste og farligste var fargerik, treg og vakker.

Over alt hvor det var bosetning var det også aggressive hunder som opererte i grupper og angrep forbipasserende.

Disse hundene forsto som alle andre hunder hva det betød når jeg plukket opp en stein. Da snudde de, men som i Ecuador kom enkelte av hundene i etterkant løpende opp bakfra og glefset etter leggen. Det var totalt tre personer som ble bitt – og da var det sprøyte og/eller sykehusbesøk. Jeg, på lik linje med en del andre, var lykkelig over å ha staver som ble brukt aktivt mot hundene i de verste angrepene. Hundene var gjerne i flokk på tre til ti dyr – så det var til tider litt spenning i luften .

I jungelen så vi flere ganger sorte små villsvin som gjerne opererte i flokk. Ved en anledning i den tette regnskogen, kom jeg litt brått på noen villsvin der et av dem raste inn i foten min. Litt senere oppdaget jeg en flenge og et åpent sår som jeg måtte rense og pleie. Ved kontroll av såret da jeg kom tilbake til Norge, valgte legen å sende meg til Ullevål sykehus for behandling mot rabies. Noen torner har også blitt fjernet i ettertid fra bena. Jeg har også en litt deformert underarm/albue som må tas bilde av – om den ikke blir bedre… Men du verden, for et fantastisk eventyr…!

The most difficult ultramarathons in the world – vel…

# 2. The Jungle Ultra

«It’s tough to run 142.6 miles. Now put that 142.6 miles in Peruvian rain forests and cloud forests, where the temperature is 90 degrees with 100 percent humidity, and an elevation change of 9,000 feet (all downhill but frankly that doesn’t make it any easier) plus about 70 river crossings. Add that you have to be self-sufficient, carrying the weight of your hammock, sleeping bag, food, water and other supplies for the entire race. And add that you’re in a rain forest with massive bugs and critters that bite and sting. To make things a slightly more pleasant, you do get to experience some of the most incredible scenery and spot wildlife, plus visit villages of several indigenous tribes, as you work your way through the the Jungle Ultra’s five stages. It is an experience of a lifetime, if you can hack it.»

Jungle Ultra 2019 Race Report

• Pre-race – Our Base Camp is now completely submerged in cloud.
• Stage One – Race Director Kris King, co-ordinated a raucous countdown…
• Stage two – What followed was the first stretch of jungle proper. A baptism of fire. If a wet one.
• Stage tree – Around midday, some blue was spotted in the sky.
• Stage four – Runners commonly spend almost as much time falling over as moving forward.
• Stage five – The long stage lived up to it’s name once again.

[FAGP id=5115]