Maharaja Ultra marathon

Kultur og varme skulle bli en spennende ramme for dette «first edition» etappe- og ultraløpet i India.
World Running Academy som arrangerer løpet hadde invitert gode løpere for å sette en standard og samtidig få mest mulig publisitet rundt løpet.

Besøk i India

Jeg så frem til å få oppleve India med sine 1,2 milliarder innbyggere fordelt over et areal på 3 000 000 km². Vi skulle løpe i Thar-ørkenen – det varmeste området i India og er blottet for dyp og frodig jungel. Til gjengjeld kan ørkenen by på et mangfold av ukjente og litt farlige dyr.

Alle påstander om at man er garantert dårlig mage i India gjorde meg litt bekymret for mat og hygiene. Dårlig mage kombinert med et 250 km ørkenløp med full oppakning ville uten tvil by på uante utfordringer. Men hvorfor «garanteres» det dårlig mage ved besøk i India?  Med litt søk på internett fant jeg noe grunnlagsdata og blant annet på noen sider til BBC: Av all mat som produseres i India blir førti prosent av maten dårlig før den når sluttkunden og de kaster like mye mat som det konsumeres i hele Storbritannia.

«nearly 40% of all fresh food produced in India perishes before it can get to customers»

Arrangør

Det er Paolo Barghini som er Race Director og World Running Academy som var ansvarlig for løpet. Barghini har i forkant rekognosert i et par år før valg av trasé og påfølgende elementer hadde funnet sin plass for løpet. World Running Academy er i tillegg ansvarlig for White Marble Marathon i Italia og det fantastisk flotte løpet i Iran – Iranian Silk Road Marathon, så forventningene blant deltagerne i forkant var høye.

Planlegging

Jeg hadde på et tidligere blitt forespurt om jeg ville delta i løpet og sagt nei, men så ble jeg oppringt av Barghini på et «sårbart» tidspunkt et par uker før avreise. Bakgrunn for telefonmøtet var kurs i løpsteknikk, men etterhvert ble den kommende konkurransen i India et samtaleemne og min deltagelse ble et faktum. Jeg fikk litt sommerfugler i magen – men ingen grunn til panikk. Med god erfaring fra tilsvarende selvforsynte ørkenløp var jeg trygg på mitt utvalg av utstyr og mat. Føtter og kropp føltes fine til tross for at jeg hadde løpt i Yukon en måned tidligere, og med hundre grader varmere hadde jeg gjort meg opp noen tanker rundt konkurransen.

«to løp på to måneder og hundre grader forskjell»

Utstyr

Utstyr og bekledning kan du lese mer om i denne artikkelen.

Mat og energi

I en konkurranse som dette skal vi ha med all mat, energi, elektrolytt- og salt-tilskudd for hele løpet. Det er av arrangør satt en nedre grense på 18.000 kalorier for fem dager. Det vil være varmt, klamt og høy luftfuktighet i denne konkurransen så valg av tilskudd må gjenspeile dette. I tillegg bør maten være kompakt og veie minst mulig ettersom vi må pakke alt i sekken.

Av frokost valgte jeg frysetørret havregrøt og musli som blandes med vann og har høyt kaloriinnhold. Dette er frokost min norske mage er vant til, fordøyer godt og gjør det mulig å løpe nesten umiddelbart etter.

Som energiinntak underveis i løpet benyttet jeg energigel og nøtteblandinger. For balanse av elektrolytter og saltinnhold velger jeg å variere med Powerbar-tabletter og Tailwind som blandes i vann eller rene salt-sticks (ampuller) som svelges hele. Når «alt håp er ute» og gjerne de siste dagene i et løp har jeg med  litt tørrfisk eller Jerky av Tunfisk og biff som smaker fortreffelig når magen sier nei til alt annet.

Etter fullført dagsetappe er det viktig å restituere raskt og de fleste benytter pulver som blandes i vann og andre «recovery»-produkter. I ørken og varme foretrekker å spise noe som er godt krydret og har alltid med nudel-supper som jeg tilsetter salte peanøtter. Til middag hadde jeg med varierende frysetørret turmat med høyt kaloriinnhold. Som en gest fra italienerne fikk jeg stadig terninger av parmesanost puttet opp i middagen og det var NYDELIG.

Reisen

Jeg kjøpte flybilletter tur/retur til Jodhpur, men fikk kontrabeskjed underveis fra arrangøren om å fly fra Dehli til Bikaner. Begrunnelsen var at avstanden fra Jodhpur til Bikaner hvor løpet starter er på nærmere femti mil og med «indisk» bil-standard ville dette ta mange timer. Da var det bedre og billigere med en overnatting i Dehli og fly direkte til Bikaner.

I Dehli fikk jeg oppleve et folkehav med en helt annen kultur enn hva vi er oppvokst med hjemme i Norge. Det var hensynsløs oppførsel hvor du og trolig alle andre er mistenkeliggjort som utgangspunkt, absolutt ingen køkultur og generelt dårlig hygiene sett i vestlig sammenheng. Omgivelsene er svært skinte, det var dritt og oftest ku-dritt i en omkrets på to meter «over alt» og i tillegg var det et utpreget høyt støynivå fra et vanvittig trafikkbilde.

I Dehli fikk jeg oppleve personer som hadde jobb med å plukke matavfall fra søppelposer som de igjen solgte til de nærliggende «gatekjøkken» som helte matavfallet i «grytene» de solgte til forbipasserende. Det var nye lukter over alt, både gode og dårlige.

I Delhi kom det en kraftig sandstorm som skjermet for solen og alt dagslys forsvant etter et par minutt. Det føk gjenstander overalt igjennom luften og selv var jeg sandblåst når jeg endelig kom meg innendørs. Dette var en indikasjon på hvordan været i konkurransen kunne bli, samt viktigheten av å ha kompass, gps og kart. Jeg hadde i denne sammenheng på forhånd lastet ned kart over området til min Garmin Fenix 5x.

Konkurrenter

Dagen etter møtte jeg en del andre konkurrenter som jeg slo følge med til og fra flyplassene når vi skulle videre til Bikaner.
Med profesjonelle deltagere fra blant annet Italia, Frankrike, Libanon og en nasjonal mester fra Rwanda ville dette bli en spennende løp med gode utfordringer og nye vennskap fra forskjellige kulturer. Det var flere av deltagere som hadde møtt hverandre i andre løp, så tonen var avslappet og hyggelig når vi møttes.

Etter å ha overnattet stille og fredelig i Kolayat på et fantastisk fort fra Victoria-tiden ble deltagerne kjørt ut i ørken hvor bilene ble erstattet med dromedarer og vogn. Dette var en fin overgang til det vakre og rolige ørkenlandskapet. Underveis ble vi informert om slanger, skorpioner og andre farlige kryp som det var mye av. Vel fremme i oasen hvor vi skulle overnatte frem til start ble vi tildelt telt-kompis og plass i tomannstelt. kvelden ble avsluttet med lokal live-musikk og nydelig pasta tilberedt av den italienske konkurrenten som har tredje plass fra UMTS CCC og er kokk av yrke – Alberto Tagliabue. Ved sengetid som er ved mørkets frembrudd – rundt ni på kvelden var det fortsatt 34 varmegrader og det ble heller ikke spesielt kaldere utover denne eller påfølgende netter. Utfordrende å få en god natt søvn for de fleste.

Dyr og kyr

Dagsetappene gikk fint igjennom store landskap med antiloper, dromedarer, slanger og salamandere. I tillegg var det buskap som geiter, okser og hunder. Kyr så vi over alt, men mest i byene og jeg fikk forklart «grunnlaget» om de hellige dyrene. Når en ku blir gammel og slutter å gi melk, jager bonden kua vekk fra sin eiendom så kua skal kunne leve resten av sitt liv i frihet. På spørsmål til tolken om hva som skjer med en sjåfør som er uheldig å kjøre på og dreper en ku? «Han blir av folkemassen dratt ut av bilen, banket opp og til tider så ille at han selv dør!» Ja, noe tilsvarende er det i Norge, sa jeg uten å trekke en mine, hvorpå tolken nikket samtykkende om at dette var riktig. – Konklusjonen var vel å IKKE kjøre bil i India. Kyr går derfor rundt, er hellig og etter hvert dør en «naturlig død». Det vil si, tidlig en morgen oppdaget jeg noen ville hunder som spiste av en ku som var ganske «fersk».
Leir nummer fire var ved en drikkevannskilde som landsbyens overhode ville beskytte, og han bestemte seg for å sette opp vakter som overvåket oss hele tiden. Vi ble vennlig henvist flere hundre meter vekk for «toalettbesøk», samtidig som det sto kyr å gjorde sitt fornødne i selve drikkevannskilden…?

Løpet

Etter en porsjon havregrøt fra Real Turmat var det start på første etappe. Det var godt å endelig være igang og jeg ble løpende deler av løpet med Laura Ricci. Trassen gikk blant annet på utsiden av en landsby hvor jeg fikk den første opplevelsen av problemet med plast og søppel – det fløt over alt og langt inn i ørken.

Ettersom jeg løp med Laura Ricci ble jeg liggende langt fremme i feltet. Hun deltok i konkurransens korte distanse med bare dagstur-oppakning og skulle stoppe 20 km før min målgang. Når jeg endelig var ferdig med den første dagsetappen var jeg fjerde mann. Etterhvert fikk jeg vite at de fleste hadde utfordringer med å takle den høye luftfuktigheten kombinert med de førti varmegradene. Alberto Tagliabue som hadde kommet i mål som nummer en, besvimte og måtte etter hvert ha intravenøst. Ut på kvelden kom den første av mange sandstormer og hele teltleiren holdt på å fly avgårde.

Skorpion og kryp

En kveld i Nokha satt jeg i teltåpningen og snakket med andre deltagere da en gjorde meg oppmerksom på en liten skorpion ved foten min. Jeg satt med en drikkeflaske i hånden som ble brukt som slagvåpen – jeg hadde drept min første skorpion… Det ble ytterligere et par til underveis i konkurransen. Det var mange stygge kryp, inkludert «maur» på størrelse med fingrene mine.

I denne type konkurranser drikker vi mye vann, dette gjør vi også utover kvelden for å opprettholde veskebalansen gjennom natten. Dette krever do-besøk om natten og i en ørken betyr dette hodelykt og noen skritt ut i mørket. Den ene natten når jeg stod å gjorde det nødvendige, krøp det en skapning over foten min. Med hodelykt og telefon fikk jeg tatt bilde av skapningen (2) som var stygg som fy… men i ettertid fikk jeg forklart at den var «ufarlig».

 

Dagsetappene var preget av mye løs sand, sandstormer og varme. Vi løp med jevne mellomrom igjennom små landsbyer og ved et par anledninger var det mulig å kjøpe en kald brus – bonus!

Markeringene i løpet var røde flagg på bakken eller røde og hvite bånd som var knyttet til busker og tilsvarende. Rød er en farge som ikke er lett å se i en ørken med mye sol og plast-søppel. Som en del andre løp jeg feil underveis. Det verste tilfellet hadde jeg sammen med Alberto hvor trolig barn hadde flyttet noen flagg og vi løp tyve minutt i feil retning i en landsby. Da var det betryggende å kunne ta frem Garmin Fenix med både trackback- og kart-funksjon som fikk oss raskt tilbake på riktig løype.

I dagene som gikk av konkurransen hadde jeg en uventet utfordring, sekken min begynte å revne og den ene skulderstroppen holdt på å slite. Det var lite jeg kunne gjøre for utenom å håpe på at den skulle holde alle dagene og det gikk bra.  Bakgrunnen for at sekken revnet på flere plasser er at noe av tøyet i sekken trekker til seg veske og når kropps-svetten tørker ut flere dager etter hverandre etterlater dette tråder med høyt saltinnhold. Trådene blir harde og sømmer slites for så å begynner å rakne.

Av utfordringer som må påregnes i denne type konkurranser fikk jeg nest siste dag en torn knekt inn i skosålen. Tornen ble presset inn i hælen av foten når jeg tråkket ned i bakken, men var usynlig når jeg tok av skoen for å fjerne den. Svært irriterende og selv nå etter løpet er tornen fortsatt i skoen. Med hjelp av sand ble skoen litt trang på sidene i forkant og medførte noen blemmer.

Jeg ble i tillegg dårlig i magen på dag nummer tre som medførte nesten et døgn uten næring. Jeg var heldig ettersom jeg fikk i meg nok veske til å fullføre dagsetappen, med tre – fire «nødstopp».

Vind og flytting av leir

Det blåste til tider så ille at vi hadde problemer med å se og da er solbriller, samt buff godt å ha. Ved leiren i Kolayat blåste det så ille at vi ble tvunget til å søke ly og flytte leiren ned i dalen. Andre dager hadde vi det svært behagelig uten et vindpust når vi løp, vi satt ute til langt på natt, lærte kultur og hørte på gode historier.
I etterkant av løpet fikk vi vite at sandstormene hadde tatt livet av over 79 personer i området vi løp. Filmklippet – IndiaTV er filmet dagen vi startet i byen hvor målgang var.

• CNN: More than 110 killed by high-intensity dust storms in India

Flott avslutning

Inn mot Jaisalmer, Manak Chowk var avslutningen og som med mange andre løp var siste etappen en sjarmøretappe hvor vi løp mer samlet og tiden ikke var vesentlig. Vi ankom fortet hvor det var stor mottagelse, musikk, journalister, kulturminister og i tillegg to prinser som delte ut medaljene.

Jeg fikk en tredje plass og brukte totalt 28:42 på 250 kilometer. Det var gode konkurrenter, flott arrangement, men lite variasjon i terrenget hvor vi løp tre dagene på eller ved vei av ørkensand. India frister foreløpig ikke gjentagelse, men denne holdningen kan fort snu.

• Varingen – Fra 50 minus til nesten 50 pluss: Frode (49) fikk tredjeplass i Indisk ørken
• CNN: More than 110 killed by high-intensity dust storms in India